Plastposeforsøket

Forleden satt jeg en kveld og virkelig storkoste meg med å studere plastposer i all deres prakt. På undersiden av en pose jeg hadde ervervet ved det lokale posthuset fant jeg følgende fascinerende inskripsjon: «Ved forbrenning vil posen (...) omdannes (...) til kun kullsyre og vann.»

Assosiasjonen er like innlysende som den er uunngåelig: Hva er det som er kun kullsyre og vann? Jo, det er Farris, det. Er det mulig at de ansatte ved Farris-fabrikken aldri har vært oppe ved Olav Vs kilde og hentet vann slik de påstår? Kanskje sitter de isteden syv og en halv time hver dag og brenner det de makter av plastposer for å møte tørste nordmenns behov?

Scenariet er besnærende nok til at det må etterprøves. Ikke ved å dra til Larvik og infiltrere farrisprodusentene, men gjennom å finne ut om Postens plastposer kan bli til Farris så lett som posene selv skisserer. Skulle det være tilfelle er det vel innlysende at farriseerne heller hiver noen plastposer på et bål enn å gå lange turer opp til et tjern.

Til laboratoriet (les: utendørs)!

Først pakkes plastposen ned i en tom Farris-flaske. Dette er et overraskende omstendelig arbeid. Plastposen tennes så på.

Av erfaring vet jeg at plast brenner svært bra, så forsøket utføres utendørs. Det viser seg dog at plastposeplast smelter mer enn den brenner, og det skal tålmodighet og et helt tre med fyrstikker til før det endelig tar av.

Etter et par minutter med brygging er det klart for prøvesmaking, og jo da, dette er prima Farris slik vi kjenner den fra butikkhyllene!

Glem alt du leser på flaskene om Olav Vs kilde.
Verdens fineste maskineri går ikke per definisjon på «naturlig mineralvann», men brente plastposer.