 Tilbake
Dag 4: 12. august 2002 | Side 2
... Det ville jo vært litt teit å dra hjem i dag, samme dag (æææææoooo, såret sviiiiir!) som jeg har skjelt ut de andre for å dra. Vel, hadde det vært opp til meg, hadde vi alle vært her hele uken og faktisk arbeidet litt for maten, ikke sutre over hvor sulten man er og hvor kjedelig man har det til man gir opp og drar hjem. Hvis du kjeder deg sånn, så gjør noe med det, da! Jeg hører Tommys stemme i hodet: "Ja, men det er da ingenting å gjøre her! Faen, jeg savner PC-en min!" ... Jeg føler allerede at jeg begynner å bli gal. Allerede en akutt trang til å prate normalt med noen, har ikke gjort det siden før vi dro hit. Tar meg selv i å snakke til en øyenstikker som farer forbi.
(...) Jeg synes at det er feigt at de andre kan være hjemme og ha det kult mens jeg er her! (...) Jeg klarer ikke å legge fra meg boken. Alle tanker må med. Jeg savner noen å prate til (men helst med). Jeg snakker mer og mer høyt til meg selv. (...) Jeg tørner snart, og det allerede første dag i total isolasjon alene.
(...) Uvant med så stor porsjon mat. Blir ikke helt mett, men blir mer enn mett på sodd. En halv kopp potetbiter ligger tilbake når måltidet er over. Når jeg skal montere sammen Trangia-settet etter bruk, innser jeg hvor dum jeg var som ikke så nøye etter hvordan det skal være før jeg pakket det ut. Jeg har da for faen ikke snøring på hvordan det skal pakkes sammen, og det tar patetiske mange minutter før jeg finner ut av det (bruksanvisninga sier ingenting om det, heller). Drøye kvarteret er sikkert passert innen det er sammen igjen. Det må være verdensrekord i treg Trangia-montering. (...) Såret mitt i fingeren har endelig lukket seg og koagulert, men det svir likevel intenst. Det har dessuten kommet blåbærinnmat i/over det etter at jeg fant en 4-5 bær mens jeg var og hentet billettpengene på det hemmelige skjulestedet. Hadde nemlig gjemt dem oppi skogen i et hull dekket over av kongle og mose i dag tidlig da jeg mistenkte de andres hjemtur. I tilfelle de skulle komme til å ta pengene fra meg med håndgemeng og hele pakka når jeg skulle nekte dem det, hadde jeg gjemt dem langt fra bukselomma mi, ja. Var faktisk så vidt jeg fant dem igjen pokkers inni skogen ... Vinden har tatt seg opp. Fortsatt varmt, sol og varm vind, så null problemer å sprade omkring i bare undertøyet. Må likevel ha på meg støvler for å traske rundt i naturen, og det straffer seg fort å hoppe over sokkene. Jeg har fått gnagsår på hælene og på anklene. Noen vil kanskje se på dette og det sviende såret mitt som at jeg finner på grunner for å dra hjem. Kanskje. Jeg vet ikke. Jeg kjenner ikke meg selv lenger. Jeg tror dette psykologiske eksperimentet fungerer fin-fint. Tankene mine er på bokmål, jeg lever i denne boka. Skyene tetner til. Håper det begynner å regne. Da drar jeg hjem. Hvis det går noe tog. (...)
Ordet "Meningsløshet" har fått ny mening. Plutselig, midt i min sjanglete "vandring" rundt i leiren, finner jeg en gjenglemt teltpinne fra Tommys telt. Jeg later som om det er en voodoo-dukke av Tommy, finner en kjepp som en av de andre har spikket på, og spiller slåball med teltpinnen. Det er særdeles underholdende, og jeg slår vel ihjel en halvtime på dette. Klangen metall-pinnen får er ubetalelig tøff, "vihirrivirrrrr", særlig hvis man treffer den sånn at den svirrer rundt lenge i lufta. Jeg prøver å ta bilde av det, men det er umulig, og jeg blir sur. Kjeppen slås mot trær, og det ryr granbar ned. Samtidig plystrer jeg på improviserte melodier og utstøter merkelige brøl. Jeg har ikke godt av dette.
Såret på fingeren åpnet seg under leken, må legge hudslingra på plass. Smerte. Det blåser stadig kraftigere. Skyene fra der vinden kommer blir mørkere. Kanskje sinnet mitt styrer været. Nei, da hadde det vært torden og orkan. Og tornado. Og El Niño. Og sånn asiatisk monsun-opplegg. Gi meg ett regndrypp. Ett regndrypp, så pakker jeg sammen. Jeg vil ikke at noen skal finne meg i overmorgen oppskåret ihjel med øks. For øyeblikket er jeg i stand til alt. Alt utenom å tenke klart.
Hører deg, tenk! Oppe i hodet mitt! "Jaaaa, vi får tørnende symptomer etter under en dag alene! Mye det!" Jeg har vært alene før, jeg, men jeg har aldri vært alene ute hvor sysselsettende aktiviteter er mangelvare. Jeg har aldri vært alene med så nedsatt fysikk som nå. Sliten, utslitt, rastløs. Er det rart jeg klikker? Best jeg kaster den kjeppen i vannet før jeg skader meg selv med den, i mangel av andre å skade.
Det forrige avsnittet bør kanskje forklares litt ytterligere utover det som står i notatboka. Glad som en unge løp jeg bort til sekken hvor premien skulle ligge og vente på den heldige vinneren, men selv etter å ha saumfart hele sekken var det ikke mulig å finne noen sjokolade. Mistanken gikk såklart rett bort på mine turkamerater, og at de hadde stjålet den mens jeg hadde vært borte eller noe slikt. Samtidig kom regnet, og ... ja ...
Jeg skal aldri igjen le av at Tom Hanks personifiserte en volleyball i Cast Away. Jeg føler for å personifisere hele jævla skogen så jeg har noen å prate til, men i motsetning til Tom Hanks er jeg ikke strandet uten mulighet til å dra. Nå pakker jeg og drar hjem. Regnet taler sitt klare språk.
Prosjekt Skauen: MislykketHer slutter altså Skauen. Det ble med fire av syv dager, og prosjektet ble like lite vellykket som det ble fullført. Selv om vi ikke fant ut noe særlig av de fysiske påkjenningene, ble vi en god del erfaringer rikere på det psykiske planet, hva man som person takler. Vi fant også ut at folk reagerer forskjellig på like situasjoner, og at hat og forbannelse kan oppstå når som helst. I tillegg fant vi ut vi hater hverandre som pesten, noe som vi senere oppdaget at hadde mest med omstendighetene der ute å gjøre. Noen riper i vennskapet vil vi nok aldri få polert bort, så vi kan på ingen måter anbefale andre å utføre en lignende tur med mindre de av en eller annen merkelig grunn skulle trives utendørs.End of transmission, Captain's log, Stardate 1337.187d
... og ... ehm ... host, kremt ... den forsvunne Mars-sjokoladen dukket rimelig fort opp igjen. Ved nedpakking hadde Daniel byttet mellom hva slags sekk han skulle ha med, så sjokoladen lå i trygg forvaring i den første sekken og forlot aldri Daniels residens. :)
|
