 Tilbake
Dag 4: 12. august 2002 | Side 1
Brorskapet bryter sammenNatten til Dag 4 har forløpt uten de større problemer. Å kalle det at vi sov godt, er vel å overdrive. I det ligger nemlig at man har en god seng, at man ligger innendørs, og at man ikke er omringet av andre gutter. I tillegg at man ikke våkner flere ganger om natten fordi man er så fordømt sulten, for faen!Været er noenlunde pent, men det hindrer ikke moralen i å være knust. Når Halfdan endelig får våknet nok til å skjønne hvor det er han befinner seg, bestemmer han en gang for alle at han ikke vil befinne seg her mer. Hans planer for avbrytelse av Skauen har nå også fått endelig gjennomslag hos Tommy og Thomas. Dette gidder de rett og slett ikke mer, nå er man lei! Sakte, men sikkert, begynner nedpakkingen av utstyret. Under pakkingen legger Halfdan merke til at Daniel ikke gjør stort, utenom å sitte på bakken. Halfdans mistanke blir bekreftet når Daniel forteller at han ikke kommer til å bli med dem. Daniel nekter å gi opp, og vil derfor heller ikke gjøre noen innsats for å hjelpe de andre hjem, selv om han godt kan hjelpe til med å demontere teltet, siden det etter planen skal ned uansett. Halfdan bryr seg egentlig ikke og er mer eller mindre i "jaha?"-humør, og selv om Tommy utbryter "Skal du være igjen?" orker heller ikke han å gjøre noe mer med saken. Uansett ville ikke det ført frem, for her har hver av deltagerene i brorskapet gjort opp sin mening. Tre drar. Én blir igjen. Problemet oppstår for de tre som gir seg når det kommer til togbillett-penger hjem. Pengene er i trygg forvaring hos Daniel, som nekter å gi dem noe som helst. Tommy blir rød i toppen:
Tommy: Faen, ta og skjerp deg, da, mann! Pengene er til togbilletter til oss alle, ikke bare deg, og nå vil vi ha penger! Få, for faen!
Tommys argumentasjon fører ingensteds hen, og ingen billettpenger blir gitt. Halfdan har dog noen penger på seg, men etter rask hoderegning viser det seg at det bare er nok til to billetter. I tillegg har man det problemet at ingen vet når det går tog tilbake til byen. Hvis det går tog. Betyr det at de velger å bli? Ikke akkurat. Den reviderte planen blir å ringe fra en myntautomat nede på Lundamo etter skyss hjem, for hjem, det skal man.
[Med på turen hadde Daniel med seg en notatbok for å notere ned hendelser og samtaler. Alle avsnitt i kursiv er direkte avskrifter fra denne boken.] Fra nå av blir det førsteperson. Nå er det bare meg, Daniel, igjen. Den eneste som ikke backer ut. Planen med Skauen var å se de fysiske og psykiske konsekvensene av å ha lite mat og å være rundt hverandre 24 timer i døgnet. Spør du meg, rakk de ikke å bli sultne nok. De rakk å syte, de rakk å mase om mat konstant, men intet er bevist om den menneskelige kropp og sjel. I motsetning til mine unnasluntrende turkamerater, akter jeg ikke å vike fra prosjektet. Faktisk tror jeg denne vendingen kan være sunt for det. Nå vil jeg få se konsekvensene av å være alene med villmarken og overleve på denne måten. Kanskje blir jeg gal. Kanskje ikke. Kanskje får også jeg lyst til å dra hjem. Vel, det har jeg for så vidt, men ikke nok til å veie opp mot mine prinsipper og mitt ønske om å faktisk fullføre Skauen ...
Tre av fire drar hjem morgenen dag 4. Skauen ble en flopp, en fadese. Jeg er igjen for å redde æren. Min ære. Det er glovarmt. Sola steiker. Nå har jeg ingen folk i beskuelig nærhet, så jeg setter meg i bare boxeren for å ikke svette ihjel. Igjen. Snart må jeg fyre opp noe frokost. Takk og pris for at de tre sytepavene ikke spiste noe her før de dro, da er det litt mer igjen på meg. Av hermetikk ligger i alle fall fiskeboller og sodd og venter. Dette kan bli tynt med mat, selv for bare meg. Jeg skal være her i mange dager ennå. Mandag (i dag), tirsdag, onsdag og torsdag. Fredag (grytidlig) skal jeg ned til Lundamo. Nesten fire døgn, altså. Faen, dette kommer til å bli hardt. Faen at jeg er sånn at jeg må stå på krava. Fire netter under åpen himmel. De tok med seg presenningen. La oss håpe at det forblir oppholdsvær. Hvordan skal jeg overleve? Teori #1: Spise maten jeg har møysomt, og ikke gjøre en dritt ellers, for å spare energi. Teori #2: Sanke bær og fiske om dagene. ... den andre teorien kan umiddelbart forkastes. Snella på fiskestanga er som kjent ødelagt, og det er skrekkelig lite mat i bær, især i forhold til alt arbeidet det er med å finne det her i området. Vel, nå trenger jeg i alle fall å dele med de andre. Faen, for et feilgrep. "Her, spis, håper dere gjengjelder mitt alt-for-fellesskapet-prinsipp". "Jaja, klart det." Hater dere, alle tre. Iallfall til jeg kommer hjem. Har jeg tålt sulten så lenge, går det vel noen dager til. NOEN DAGER? FIRE dager, for i helvete. Når klokka blir ni i kveld, er jeg i antall timer kommet halvveis på syv døgn. Faen, faen, faen, faen.
Helvete, de tok med seg vannflaska. Nå får jeg ikke tatt med meg vann på eventuelle bærturer.
|
