Dag 3: 11. august 2002 | Side 2

BÆRSUPPE: Dette er det mest bortkastede du kan bruke opp masse bra bær på.

Daniels sydende sinn blir slettes ikke tatt av kokeplata med det første, når Thomas foreslår at vi kan lage bærsuppe av alle bringebærene og det lille som er igjen av blåbærene. Det høres ut som en grei idé, især når Thomas legger til at når man blander det med vann blir det liksom mer mat i det. Juhu, tenker vi, og lar Thomas koke bærene i fred og ro. Vel, ikke helt i fred og ro, kanskje, skjærende falskt lirer vi av oss en improvisert bærsuppe-sang, alle som en. Det er grusomt å høre på, men ikke verre enn opplevelsen som nå venter oss.

Halfdan påpeker at det er vel vanlig å ha sukker i bærsupper, men Thomas avdramatiserer det hele og sier at dette blir så godt, så. Vi deler suppen i koppene våre, og det viser seg at all innmaten i bringebærene ligger på bunnen av kokekaret, så det er strengt tatt bare Thomas og Tommy som får noe av det. Vel, bringebærkjøtt eller ikke, dette er en slem ting å gjøre mot noens smakløker. Når drikken endelig blir kald nok til å ha i kjeften uten å skålde seg selv til den store gullmedalje, fastslår Tommy at dette ikke var noe godt, og han donerer koppen sin gladelig til Daniel. Thomas slafser i seg hele koppen, og selv om han ikke viser noe tegn til at det var godt, klager han heller ikke over det motsatte. Daniel svelger motvillig ned både sin og Tommys porsjon, bare fordi det var så mye arbeid med å plukke det. Nettopp derfor holder han på å tørne når Halfdan tømmer ut sin kopp i tjernet, en kopp bestående av sikkert hundre bringebær som Daniel har slitt ræva si (og hendene sine) for å skaffe. Daniel brøler utav seg en uforståelig frase med ord, uten at noen enser det. Tommy overdøver uansett alle de andre med sin klaging over at bærsuppesmaken ikke vil forlate hans skitne munn.

NOK EN DAGSRASJON: Lapskaus.

Samholdet mellom oss holder på å gå på trynet, og viljen til å gjøre noe som helst utenom å være frekke med hverandre er lik null. Vårt psykologiske eksperiment viser at folk har forskjellige måter å takle dette livet på. Mens Daniel bare er forbannet og ønsker de klagende Tommy, Halfdan og Thomas sendt rett til helvete, kjeder de andre seg så mye at de blir destruktive. Dette viser seg spesielt ved at de bruker sin siste energirest på å hugge på vilkårlige trær. Hele bølingen er ganske redusert, og når trekløveret anser seg ferdig med huggingen, er det Thomas som setter ord på situasjonen:

Thomas: Alle fettreservene vi ikke hadde før vi dro, er nå helt borte.
Halfdan: MAAAAAAAAAT!

Disse to utsagnene blir grobunn for at Halfdan får med seg Tommy og Thomas på å åpne nok en hermetikkboks. Daniel er imot det og sier at vi trenger den for senere dager, men Halfdan gneldrer om at han er sulten nå og gir noe så grønnjævlig faen i alt annet. Dette er som tatt ut av munnen også på Thomas og Tommy, og ikke lenge etter ligger lapskausen og koker i Trangia-kjelen. Maten er god den, men med en viss bismak om at vi nå ikke lenger har avsatt én hermetikkboks til hver av de gjenværende dagene. 200 gram lapskaus gjør dessverre også lite for å mette en sulten kropp, og gir oss bare nok energi til å fortsette å være negative og å gå til personlige angrep på hverandre. Verbalt, så klart.

HUMØRET PÅ TOPP: Halfdan er alltid like blid.

Innholdet i samtalene (eller mangel på reelt innhold) forteller at vi har vært altfor lenge i hverandres selskap. Samtalene som ikke dreier seg om hvor mye vi hater hverandre og hvor mye man vil hjem og hvor mye man kjeder seg, dreier seg om mat. En diskusjon om soft-is mellom Daniel og Thomas (og delvis resten) blir en langvarig krangel og utskjelling. Argumentasjonen er ingensteds å spore, her er det det å være sur og full av hat som rår. Det er bare én ting som kan stoppe den høylytte krangelen, og det er en uttalelse totalt utenfor sammenhengen, fra vår godeste Halfdan:

Halfdan: Alt i leopardtanga er sexy. Det inkluderer sau.

Vi begynner å forstå at vi har større problemer enn å bli enige om hvem som selger den beste softisen i forhold til pris, og velger å la det være med det. Daniel begynner å fikle litt med UV-lampa si, uten å få den helt store gleden av det, ettersom det er for lyst.

Plutselig brøler Tommy høyt, og de som bryr seg, tenker "Hva nå, da?". Tommy ytrer sine sterke meninger om det ekle belegget han har fått på tanngarden sin etter tre-fire dager uten ordentlig tannhygiene. Han prøver å rengjøre tennene med en kvist, med et heller sjabert resultat.

Tommy: Kan noen sleike rein tennene mine?

Han er da heller ikke den eneste med lignende problemer:

Halfdan: Faen, det føles som om jeg har fylla to dager på rad, stått opp igjen og drukket lunken Cola.

Ånden lukter "vellagret" leverpostei med en bakteriekoloni som ville gjort enhver kjemilab misunnelig, og Halfdan er ikke alene om dette. Mens vi kommer frem til at det må være Thomas som generelt lukter verst av oss alle for øyeblikket, skjer det utenkelige. Vi får besøk.

BESØK: Det finnes andre folk i verden, og her er noen av dem som kom for å besøke oss.

Fra rundt svingen hører vi nemlig stemmer, deriblant kvinnelige. Vi anser det som lite sannsynlig at det har rablet for oss samtidig, og ganske riktig, snart kommer 5-6 personer (alle unntatt én jenter) på besøk. Blant dem er Daniels kjæreste, noen venninner og tja ... noen vi aldri har sett før. Det er likevel ikke poenget, poenget er at det finnes andre folk, og muligheten til å snakke halvveis normalt med noen er helt ubeskrivelig. Det gjør heller ingen skade at de har med to pakker kjeks som ekspedisjonsdeltakerene raskt hiver seg over og fortærer. Besøket synes åpenbart synd på oss, og får bekreftet sine mistanker om oss når en av oss spør om det har blitt atomkrig i Norge. Det har det visstnok ikke, og ei heller har det skjedd andre spennende ting på verken nasjonal eller internasjonal grunn.

Etter å ha kommet med denne nyttige informasjonen har gruppen fått gjort sitt, og de forlater oss. Vi skriker for full hals mens vi ser dem gå fra oss på den andre siden av tjernet:

Thomas: Kom tilbake! Ta med mer mat! Faen!
Tommy: Hvem var han kisen?
Halfdan: Ta meg med!

Etter at de besøkende har forsvunnet ute av syne, og uten å ta Halfdan med seg, innser vi at klokka sikkert er nærmere 20:00, kanskje, så det er på tide å legge seg. Det er jo ikke som om vi har noe bedre å ta oss til. Inne i teltet er det like trangt og ekkelt som foregående natt.

Tommy: Skulle ikke du ligge ute i natt da, Thomas?
Thomas: Jo, jeg har nesten planer om det, ja.
Tommy: Så ha deg ut!
Halfdan: Hvis du legger deg ute i lyngen i natt, naken, skal du få matrasjonen min i morgen.
Thomas: Seriøst? Faen meg greit, det!
Halfdan: Seriøst?
Thomas: Seriøst!
Halfdan: Nei, forresten, drit i det, da må jeg være våken i natt og se på deg naken for å kontrollere, og det føler jeg virkelig ikke for.
Thomas: Feiger du ut? Jævel.

Det ender til slutt med at Thomas peller seg ut og rigger opp det verste antimyggnettet nord for Dovre over Halfdans hengekøye, og slår seg ned der. Denne prosessen bruker han over et kvarter på, og inne i teltet lurer Halfdan og Daniel på om Thomas egentlig bare slår på presenningen for å overdøve det han egentlig driver med der ute. Etter å ha skapt noen mindre hyggelige bilder i hodet for så å etterligne oppkastlyder, bestemmer teltkameratene seg for å sove, så etter å ha lirt av oss den rutinemessige regla med frekke kommentarer angående hverandre, blir det så vi slokner, en etter en. Måtte vi aldri våkne opp igjen. Dette er ikke et liv. Det er et rent og skjært helvete ...

Dag 3: 11. august 2002 | Side 2

Gå til Dag 4