 Tilbake
Dag 3: 11. august 2002 | Side 1
Natt til Dag 3
Dag 3 ...Med unntak av Thomas er altså ikke søvnen et problem, men det er nå sulten. Det er over to døgn siden vi spiste ordentlig, så når Daniel våkner føler han seg sulten som aldri før. Magen forvolder ham kraftige smerter, og han beskriver magepartiet som et tomt, svart søkk som suger på innvollene hans. De tre andre våkner også i tur og orden ettersom sola begynner å varme opp teltet til koketemperatur. Ikke lenge etter er alle fire ute av teltet. Vi kunne ha gledet oss over at været fortsatt er bra, men vi velger heller å klage over hvor sultne vi er. Hvorfor se det lyse i situasjonen når vi kan gjøre det stikk motsatte?
Thomas synes slettes ikke det er varmt nok, og slenger på seg ei jakke. Han ytrer for øvrig misnøye over hvor håpløst det er å spise mat med fingrene eller tynne pinner, og gir seg ut i den harde oppgaven å spikke seg selv ordentlig bestikk i form av ei skje. Resultatet er pinlig dårlig, men Thomas later som best han kan at han er fornøyd med skjeen sin, mens resten ikke kan vente på et måltid så man kan le ytterligere av Thomas' misformede skje.
Tradisjonen tro er det Thomas som lager maten, og når den velkjente Caprisaus-duften brer seg fra Trangia-settet er hele leiren gjenstand for beundring og håp om en fortsatt fremtid. Det lukter ikke godt, nei bevares, men igjen, vi har surkålen ferskt i minne.
Også Caprien deles jevnt mellom oss. Thomas teller opp antall pølsebiter og capriboller så det skal bli så likt som overhode mulig. Og så godt som det smaker! Spaghetti a la Capri har aldri smakt bedre. For å være ærlig, har det vel egentlig aldri smakt godt, men nå, nå, fy flate ... Vi kan ikke tenke oss noe bedre enn dette, og det glir ned durabelig fort. Det eneste dumme er det samme forbaskede faktumet som hjemsøkte oss når vi spiste nudler; dette er det ikke nok mat i! Vi får ikke et fnugg av metthetsfølelse, det eneste som knapt 200 gram spaghettigjørme gjør er å minne magen din på at den er sulten, så i den grad du blir mindre sulten av å spise, slår sultfølelsen tidobbelt tilbake. Dette er en lite hyggelig oppdagelse, og tilbake sitter fire, skuffede gutter, sultnere etter noen gang, og det med dagsrasjonen nettopp fortært.
Bærturen varer i flere timer. Å gå ned til blåbærplassen tar en snau halvtime, og sliten må Daniel finne seg i å se skuffende lite blåbær. Han plukker likevel jevnt og trutt i evigheter under stekende sol, helt til han gir opp blåbærprosjektet og går for å plukke av de større dosene bringebær i området. Sola brenner i nakke og ansikt, og Daniel begynner å bli sinna. Sinna fordi han vet hvor lite de tre andre gjør for fellesskapet, sinna fordi å plukke bær er 'dømrades kjedelig, sinna fordi han vet hvor lite takknemlig de kommer til å bli. Det hjelper ikke på humøret at Daniel treffer på Bengt inne i en bringebær-buskas. Bengt Brennesle.
Bengt: Hei. Hva i innerste helvete har en stusslig brennesle å gjøre pokkers inne i krattet, da? Faen! Totalt umulig å se blant all bringebærbuskaset finner neslen altså veien fram til Daniels hardtarbeidende, bærplukkende fingre. Det brenner som bare faen, og Daniel koker snart over selv, av varme og av forbannethet. Bannskapen kan høres kilometer unna, og hadde det vært slagvåpen (og folk å slå på) eller fyrstikker i nærheten kunne skumle ting ha skjedd. Isteden må Daniel bite tennene sammen, fortsette med plukkinga og syde og boble med raseri.
Problemet er bare at det herfra utelukkende er oppover, med steikende sol og for lavt væskeinntak. Halvliteren med vann er forlengst drukket opp, og i oppoverbakkene er det rett før Daniel faller om og kollapser i varmen. Kroppen har nesten ingen energi igjen for å holde ham oppe, og hans egne negative tanker om velkomsten som møter ham hjelper ikke noe særlig. Det er med nød og neppe at Daniel kommer seg opp bakkene og bort til vannet. Daniel kommer tilbake til leiren pottesur, og han får sine forventninger innfridd. De tre andre har ikke gjort en dritt mens han var borte. Sannheten er riktignok at de knertet boksen med Reserveproviant mens Daniel var borte, men dette unnlater de å fortelle. Det er kanskje like greit for alle parter, for hadde Daniel fått vite det, hadde han med sitt nåværende humør garantert sørget for at det ikke blir like mange som kommer tilbake fra Skauen som det var da vi dro. Særlig takknemlige er de heller ikke, synes Daniel. De prøver selvfølgelig å vise at de er det, men Daniel kjenner rykningen i øyelokket og bare vet at de later som. For øyeblikket hater han alt og alle, og Tommys kommentarer gjør ingenting for å holde tilbake aggresjonen og hatet: Tommy: Ble det noe bær? Få bær! Daniel, som kanskje har spist en 10-20 bær av alt han har plukket, deler broderlig med fellesskapet, og Tommy får først en munnfull som raskt blir svelget unna. Tommy: Jeg vil ha mer bær. Jeg er sulten! Bær! Aldri har Daniel vært så fly forbannet. Aldri har Daniel greid å holde så mye raseri tilbake. Det var herlig å slippe unna det konstante maset til de andre om hvor mye de vil hjem og hvor kjipt de har det, og med denne "varme" velkomsten og takken for det jævlig kjipe plukkearbeidet har Daniel lyst til å kveste sine turkamerater, men av ukjente årsaker greier han å styre seg. Hadde han visst om de andres smugspising hadde det nok vært andre boller. Ah, boller ... mat ...
|
