 Tilbake
Dag 2: 10. august 2002 | Side 2
Halfdan: Jeg kjeder meg noe så infernalsk. Kan vi ikke dra hjem? Har vi ikke nok bilder nå? Faen, jeg vil på kroa. Det foruroligende er at også Tommy (og til dels Thomas) snakker veldig mye om å dra hjem før tida, men Thomas virker i det minste innstilt på å holde ut likevel. Det er mer enn man kan si om Halfdan.
Halfdan: Jeg drar seriøst hjem i morra. Dette gidder jeg faen ikke mer. Ingen kommer til å tro på at vi har vært her ei hel uke uansett, så hvorfor skuffe dem? Rett som det er plasker en fisk i vannet. Hver gang det skjer, rekkes det finger og ropes ukvemsord. Fiskefaen som ikke lar seg bli fanget av ødelagt fiskestang.
Mens Thomas og Halfdan klager på at kokosmelka ikke smaker noenting, klager Tommy og Daniel på det stikk motsatte. Det smaker fælt, og det er så vidt de får tvunget i seg hele koppen. Dette later ikke akkurat til å bli en tur man har mange gode minner fra. Daniel har egentlig planlagt å ta en lengre bærtur ned til der vi så masse blåbær og bringebær på veien hit. Tommy prøver på sin side overraskende nok å få noen med på å fiske og gjentar konstant "Faen, vi må få fiksa den snella". Ikke det at han faktisk er villig til å prøve det selv. Det ender dog med at vi alle legger oss nedpå igjen, da vi er totalt blottet for energi. Daniel føler seg utslitt i leddene og i føttene på en måte han aldri har opplevd før, og sulten har det med å forsvinne for noen sekunder av gangen før den plutselig slår tilbake med enda større kraft.
Himmelen, tydeligvis temmelig upåvirket av sulten til de fire mennene under den, innehar flere skyer enn vi har sett etter at vi kom hit, men det er fortsatt upåklagelig vær.
Daniel: Njaa, jeg er egentlig imot deg også da, så det kan bli litt bråk innad i alliansen, er jeg redd. Halfdan: Det hefter ikke, vi er imot alle, vi, inkludert oss selv. Daniel: Ja, den er jeg med på. Mens Tommy pusser tennene sine med en kvist (vi andre gir blanke i tannhygienen, det er langtifra det verste) begynner Alliansen å snakke om himmel og helvete, og samtalen bærer preg av dårlig humor, forhåpentligvis grunnet sult.
Daniel: Kanskje vi allerede er døde. Jeg har en følelse av at jeg er i skjærsilden for øyeblikket.
Halfdan: Jeg har lyst til å jamme noe skarpt i leggen, fordi det er så kjipt her. Daniel tilbyr ham turøksa, men den er visstnok ikke tilfredsstillende. Istedet fortsetter Halfdan på sin hovedbeskjeftigelse; å spise spaghettistenger rett fra posen.
For å ha noe å gjøre som ikke er så veldig energitappende, begynner Thomas å vugge på Halfdan i hengekøya. Halfdan holder på å spikke på noe, og er flere ganger nær ved å skjære seg selv. Det faktum, i tillegg til at grantreet som Halfdan festet hengekøya til er så tynt og skjørt at det bøyer seg bare Halfdan setter seg i køya, og er klar til å knekke, gjør at Halfdan ikke er overbærende begeistret for Thomas' lek. Etter hvert går også Thomas lei.
Når teltet er reist etter intenst arbeid fra Tommy, Daniel og Thomas, begynner regnet å avta. Halfdan mener at når de likevel skal gå helt opp dit for å hente vann, kan de likegodt ta med seg all kålen vår og få den byttet i spiselig mat. De andre har mindre tro på at hytteeierne vil ta imot billig kål fra to unge karer med identiske t-skjorter, for så å gi bedre mat tilbake, men Tommy tar likevel med seg en pose med all kålen vi har igjen. Thomas tar med seg vannbøtta og så legger de i vei.
Tilbake sitter Halfdan og Daniel for å ... øh ... passe på leiren, klart det. De ser de to andre sakte bevege seg på den andre siden og når de forsvinner bak trærne kan de høre dem (især Tommy) klart hele veien opp. Deretter høres to hunder og en samtale mellom en mann som sikkert er hytteeieren, og Tommy og Thomas. Daniel greier å høre bruddstykker og hører mannen si "nedi bekken" to ganger. Har de virkelig ikke innlagt vann der oppe? Og hva med maten? Kort etter hører Daniel og Halfdan en kvinnestemme si: "Maten er klar!" for at det så blir brått stille.
Halfdan: Så lenge de har med mat til oss også er det ikke så nøye, men kommer de tomhendt vil det seriøst klikke for meg. Når vann-henterne etter uendelig lang tid dukker opp, viser det seg at både teorien om at de fikk middag og at de bare hadde seg med hverandre i skogen var usann. Oppe på hytta fikk de vite at de der hadde veldig, medbrakt vann. Mannen hadde anbefalt dem bekken etter demningen, men den hadde allerede Tommy og Daniel vært tidligere og sjekket kvaliteten på (ikke særlig bra). Derfor sendte mannen dem ut mot en gård via en sti som var noe søkka til omvei. I mellomtiden hadde Tommy funnet det for godt å dumpe all kålen en plass på veien fordi han ble lei av å bære på det. På gården hadde de fått fylt opp bøtta med rent vann, og i tillegg 10 liter på en tank de fikk låne. Vi har derfor nå rent vann en god stund, men all kålen er "dessverre" tapt. Som om vi hadde giddet å spise den likevel. Ikke faen. Ikke om det så stod om liv og død. Tommy og Thomas slenger seg også inn i teltet, og plassmangelen blir åpenbar.
Daniel: "Firemannstelt" meg i analen. De fikk kanskje pakka inn fire av de asiatiske barna som lagde teltet, ja, men jeg har på følelsen av at dette kan bli vel trangt. Den siste våkne timen gikk med på å fortelle elendige vitser, gjøre ekle bemerkninger og tilnærmelser, samt å klage over lufta som umiddelbart ble skikkelig dårlig der inne i teltet ...
|
