Dag 1: 9. august 2002 | Side 4

ETABLERT: Thomas setter seg, Daniel sager ned tre og Halfdan slapper av i hengekøya.

Vi får raskt slått oss ned ute på odden. I omtrent fire sekunder lever vi med følelsen av at vi er på et område hvor ingen mann har satt sin for før oss. Etter det nevnte tidsrommet legger vi merke til et utdødd ildsted ute på tuppen av neset, så der røyk den stemningen.

Mens Tommy slenger seg ned på bakken og river seg i håret av utmattelse, sjokkerer den ellers så late Halfdan oss alle med sin hengivenhet til arbeidets lyst. Sjokket roer seg fort da det viser seg at han holder på å rigge opp sin nye personlige ting; hengekøya. Han knyter den fast mellom to grantrær, men da han prøver den, viser det seg at å ligge i den har en bivirkning: Et lite, pjuskete bjørketre trykker inn fra høyre side. Treet må bort, og Daniel øyner en mulighet til å teste ut tursaga.

Ikke lenge etter er det bare en stubbe tilbake, og Thomas tar av seg å lage ved av bjørka etter at Daniel har saget av greinene. Jadda, her er det samarbeidet som rår, og stemningen er overraskende god etter dagens strabaser (ja, har du allerede glemt den grønska lange veien opp hit?). Som Tommy sier; "Været er perfekt. Plassen er perfekt. Det meste er egentlig ganske ... perfekt." Ta godt vare på den uttalelsen, folkens, dette skal komme til å bli det siste positive vi hører fra den kanten.

Tommy spiser smuler fra soveposen sin.

Sulten innhenter Tommy, som ikke er sen med å hente sin personlige mat, posen med sukkerkavringer, fra sekken. Når han åpner den presterer han å revne hele skiten slik at soveposen hans (som fungerer som liggeunderlag her ute, i mangel av noe annet, som for eksempel et ordentlig liggeunderlag) får kledelige hauger av kavringstøv på seg. Tommy er dog ikke snau, alt som heter for manerer er gjemt og glemt, her er vi ute i skauen, og da er det fullt akseptert at en 17-årig ungtass begynner å spise fra soveposen sin. Uten hender lepjer Tommy i seg smulene som ligger på soveposen, mens han mumler "ah, sweet sweet sukkerkavring".

Thomas studerer og slakter Hakkespettboken.

Thomas, derimot, er beskjeftiget med noe ganske annet. Hvem har vel ikke lest Donald, og blitt imponert over alt det som Ole, Dole og Doffen finner ut av bare ved å lese i Hakkespettboken? Der står alt om turliv og overlevelse (og i et ganske nytt Donald-blad kunne man også lese at de tre andungene fant ut reglene om kopibeskyttelse av mp3-filer, før de fikk Magica fengslet for ulovlig besittelse av sådanne).

Uansett, fordi denne vidunderboken er så ... øh ... vidunderlig, fikk vi rasket med oss et eksemplar før vi la ut på denne ekspedisjonen. Nå ville vår overlevelse være sikret, tenkte vi. Vel, Thomas klarer ikke å skjule sin skuffelse. Denne boka vil på ingen måte redde oss fra noen ting, konkluderer han. Når kommer vi til å få bruk for semafor-alfabetet? Når trenger vi å lære enkelte indianertegn? (Det bør nevnes at Thomas har det ganske gøy med sistnevnte, hvor han greier å si "Jeg mann. Du kjempekvinne" ved hjelp av urfolkets tegnspråk) Utover dette er det lite turorientert materiale i denne elendige boka. Det står litt om gipsavstøpninger av dyrespor, men til det mangler vi tre ting. Det ene er gips, det andre er dyrespor, og det tredje er lyst til å lage teite gipsavstøpninger av dyrespor. Vi avskriver boka som totalt ubrukelig, men finner underholdning i avsnittet hvor leserne (merk; en målgruppe på 8-10 år gamle gutter som allerede er bøllefrø av høy rang som slettes ikke trenger følgende oppfordring) oppfordres til å prøve å koke vann i et papirbeger over et stearinlys. "Tror du ikke det går? Såklart det gjør! Prøv selv!" Thomas ler ved tanken over hvor mange hus som har gått tapt på grunn av dette lille avsnittet, og det er ved dette punktet Daniel fratar Thomas boka. Vi har allerede konkludert med at den er ubrukelig, så da lar vi det ligge ved det.

HØGG, HØGG: Vi takker for lang og trofast tjeneste.

Overraskende nok føler både Daniel og Thomas seg fulle av pepp, og den alltid like destruktive Thomas føler sterkt for å hugge ned et tre. Daniel, som allerede har ei lita bjørk på samvittigheten, legger ikke skjul på at også han har lyst til å føle seg enda mektigere, høyere på rangstigen enn et hersens tre. Tommy, som ligger og slapper av, peker på en feit gran og mener at det må være en passende utfordring. Utstyrt med to håndøkser går de to dedikerte ungguttene til angrep på treet.

Det er utrolig hvor mye arbeid som skal til for å få ned et tre, og Thomas og Daniel begynner å forstå hvorfor menneskeheten gadd å finne opp motorsag. De hugger seg lenger gjennom enn kjernen i stammen, men når de prøver å dytte på treet vil det faen ikke røre på seg engang. Tommy på sovepose og Halfdan i hengekøye er heller ikke særlig motiverende der de lirer av seg kommentarer som "Dere hugger som kvinnfolk!" og "Går det an å gjøre det tregt, da?"

Thomas har lest litt om hugging av trær, og hugger litt strategisk på baksiden for å få treet til å lande akkurat der han vil. Intensiv dytting og sparking på treet gjør ikke at det ramler, men isteden at store mengder granbar faller ned i nakkene våre. Så, plutselig, sier treet "knekk" og takk for seg og braker i bakken. Riktignok i en helt annen retning enn Thomas hadde bestemt. "Møkkatre!" roper han. "Hør etter hvor du skal lande!" Etter å ha gitt treet et spark og registrert at hugge-hånda dirrer av utmattethet, går både han og Daniel de ti metrene tilbake til leiren hvor de deiser unisont i bakken. Nå skal det slappes av litt.

SURKÅL: Vårt første måltid er en ubetinget tragedie, og innpakningen ender der maten også burde ha endt; på bålet.

Ikke overraskende blir vi etter hvert ganske sultne, hele gjengen. Ettersom ingen har giddet å prøve fiskelykken eller gått for å plukke noe bær, blir vi enige om å ta litt fra vår medbrakte proviant. Valget faller på en pakke surkål. Ah, surkål, hatet av alle, elsket av ingen (utenom de som sverger til det bare fordi det kun koster 4,50 kroner for hver pakke).

For å si det pent, falt ikke måltidet særlig i smak. Daniel åpnet posen, tok en neve, tygget ... Merkelige ansiktsuttrykk ... sender posen videre til Tommy ... Tommy må snu seg og lager ekle lyder som får oss andre til å undre på hva det er han driver på med.

Daniel: Spytta du det ut?
Tommy: Nei, men det der var helvetes ekkelt!
Daniel: Får faen meg brekninger av det.
Halfdan: Fy faen, det her var uggent.
Daniel: Det skal jeg love deg.

Ikke overraskende var det bare Tho-«jeg-synes-all-mat-er-god»-mas som greide å svelge surkålen uten å tenke på død og fordervelse.

Thomas: Det er ikke så verst, da.
Halfdan: Hva er det du spiser opp alt for da, ditt svin? Eller ... vi kan jo gjøre det sånn at du får all kålen, og vi får all hermetikken?
Thomas (mellom slafsingen): Faen heller.
Tommy: Hvis vi varmer opp surkålen blir det sikkert ikke så fælt!
Daniel: Det blir nok fælt, ja, men kanskje ikke så fælt.
Halfdan (med Daniel sin hatt på hodet): «Hei, jeg heter Daniel, jeg kjøper den hesligste maten i hele VERDEN!»
Tommy: Surkål ... smaker ... dritt!

Etter noen ekstra svelg fikk til og med Thomas nok av den lunkne, ekle kålen, og en halvtom pose ble satt til side til senere bruk. Emballasjen fikk derimot kjørt seg, da vi alle trøstet oss selv med å se pakningen ulme og brenne sakte opp. Død over surkål. Aldri igjen.

Tommy: Jeg foreslår festmiddag på kroa på Lundamo når vi kommer tilbake.
Daniel: Å, ja ... Hamburgertallerken ...
Halfdan: Faen, gleder meg allerede, jeg.
Thomas: Burp.

DRIKKEVANNET: Dette er alt annet enn rent.

Den grusomme eddik-ettersmaken av surkålfaen må skylles ned, men med hva? Ingen av oss har med drikkevarer som personlig mat, og derfor står vi med kun ett alternativ: Det lokale drikkevannet. Daniel går og henter vann fra den lille, halvdøde bekken vi så på veien hit. Bekken er omtrent like bred som en 30-centimeters linjal er lang, med et fall på en fire-fem centimeter på det meste. Vannet kryr av humus og har en lite kledelig, brun farge. Tommy klager over at vannet smaker jord, mens verken Daniel eller Thomas synes det smaker særlig ekkelt av vannet. Likevel er det såpass urent at man ikke bør drikke for mye av det på en gang, da det kan skape unntakstilstand i mageområdet. Vi har med andre ord et problem og kan velge mellom to onder; magesjau eller væskemangel. Vi velger i første omgang å drikke mindre vann, for fy faen, det vannet er ikke et vakkert syn. Dessuten tar det år og dag å fylle ei bøtte fra universets minste foss. Vi trenger en alternativ vannkilde.

Overraskende nok drar plutselig Tommy på langtur med bøtta. Han skal finne et bedre sted å hente vann fra, sier han. Det høres ikke ut som særlig tidkrevende arbeid, så Daniel og Halfdan begynner å sette spørsmålstegn ved Tommys eksistens når han har vært borte i omtrent en halvtime.

Thomas: Drit i det. Jeg gidder ikke å gå å sjekke om han er i live.
Halfdan: Skal vi bøffe kavringene hans?

I samme øyeblikk dukker tommyen opp igjen med om lag 1 liter vann i bøtta. Han har prøvd å gå lenger opp bekken, forteller han, men det er bare flatt driiiitlangt bortover. "We officially have a water problem."

Dag 1: 9. august 2002 | Side 4

Fortsett på Dag 1