 Tilbake
Dag 1: 9. august 2002 | Side 3
På veien oppoverI Lundamo "sentrum" uttrykker Daniel at han er sulten. Han angrer på at han ikke spiste mer til frokost. Halfdan sier at han har spist konstant det siste døgnet, så han klarer seg bra for øyeblikket, men både Thomas og Tommy må også si seg småsultne. Thomas svipper innom Esso-stasjonen for å kjøpe seg ny personlig ting. Han kommer ut med en ti-pakning Lucky Strike og begynner umiddelbart å forpeste omgivelsene med innholdet. Imens har resten av oss ventet utenfor. Tommy må sette fra seg alle tingene sine og ommøblere litt, da han har med både telt og Trangia-sett i sekken sin. Han krever at vi deler på å bære teltet og vi pakker det oppi den medbrakte bøtta som vi så bærer på rundgang.
Etter en kort flat rettstrekning starter helvetet. Daniel kan fortelle at herfra er det omtrent bare oppover. Asfalt blir straks et fremmedord, og oppover grusveien bærer det. Sola steiker, og det er grusomt varmt og slitsomt å gå der med tunge sekker i en satans bratt bakke. Dette kommer tydeligst frem gjennom Halfdans masing. "Kan vi ikke campe her, da?", "Kan vi ikke haike opp?" og "Faen, så langt det er!" er klaging som for så vidt ikke utelukkende kommer fra ham, men som oftest er det tilfelle.
Imens øker oppoverbakkene i antall og stigning. Tyngre og tyngre blir det, mer og mer utmattede blir det lille reisefølget. Halfdan: Helsike, så tungt dette er. Det eneste som driver meg videre er at soveposen min klasker meg på rumpa når jeg går.
I en av bakkene merker Tommy at han ikke holder i noen stokk, mer spesifikt en stokk med ringeklokke på. Han må ha glemt den av et sted, og etter litt resonnering kommer han i samråd med Daniel ut at han aldri plukket den opp etter å ha satt den fra seg utenfor Esso-stasjonen når han skulle omstokkere innholdet i sekken sin. Snu og hente den? Det er så uaktuelt som det går an å bli. Tommy får bestemme seg for en annen personlig ting, men akkurat nå har vi andre ting å tenke på. Å gå videre. Tungt som faen. Merk for øvrig at det nå bare er Daniel som har sin originale personlige ting. :)
Etter en liten passasje gjennom fire kilo spindelvev i trangt kratt kommer vi ut på ei myr, og her skilles klinten fra hveten. Her skilles de som har på seg vanntette støvler (Tommy og Daniel) fra de som har på seg tursko (Thomas) og joggesko (Halfdan). Takket være de siste ukenes tørke er ikke myra så søkkblaut som den har rykte på seg å være, men enkelte steder er det langt ifra joggeskoterreng. Daniel ler og peker på Halfdan som ikke føler seg særlig nedbrutt av den grunn.
Thomas: Kjenner du deg igjen? Ta det dog med ro, kjære leser. Vi er på rett vei, og det merker Daniel idet vi passerer en bekk. Den husker han. Vannet er forbausende rent, så i tillegg til å fylle vannflaska hiver vi oss over den livsgivende oasen og drikker oss utørste som en gjeng gnuer. Heldigvis er det få tigre å oppdrive her ute, og heller intet annet som kan true vår eksistens later til å gi uttrykk for at det er i nærheten. Derimot kan dette stedet by på en positiv overraskelse: Blåbær.
Det er ikke akkurat sånn "blåe hauer så langt auet kan sjå" eller hva Prøysen fablet utav seg i den blåbærvisa si ("humhumhum, kremmerhus og Kari i et krus, humhum, Pellemann og lokk"), men det er da nok til å ta en spisepause. Daniel hiver seg over de små, blå kulene med en iver Thomas finner bemerkelsesverdig. Tommy, derimot, bryr seg fint lite om hva Daniel gjør, han har nok med å hive i seg sin andel blåbær. De gir seg ikke før hele kjeften og hendene er blå, og Halfdan og Thomas, som hittil har tilbrakt tiden med å leke i vannet får nå nok av ventinga og tvinger brorskapet videre. Bare noen få steinkast unna passerer vi også masse bringebærkratt, men nå gir vi samtlige blanke i denne supre muligheten til å ta med litt ekstra proviant. Snart kommer nemlig et annet spørsmål ...
Daniel: Hm ... den lille hytta der husker jeg ikke. Thomas: Faen! Har vi gått feil? Daniel: Øh ... um ... det kan jo hende at jeg bare ikke så den hytta, da. Thomas: Umulig å overse den, da! Svarte, faen! Irritasjonen brer seg til Daniel plutselig oppdager en gjengrodd sti rett oppover i fjellet. Denne har han lett etter lenge, så vi er visstnok på rett vei likevel. Det betyr dog ikke at irritasjonen forsvinner, for enhver som allerede har gått i et par timer setter sinnet på en hard prøve når man må gå oppover denne bakken, for den er bratt. Og noe som Daniel ikke har hjerte til å si til de andre ennå, den er lang også. Jævlig lang ...
Reisefølget holder på å gå klikk da vi etter over en kilometers gange (og nesten like mye stigning, føles det som) kommer opp til der det flater ut og vi får utsikt over vannet vi skal bo ved. Dette skjer omtrent samtidig som vi må forsere en temmelig blaut myr, hvor skotøyene til Halfdan og Thomas virkelig får kjørt seg. Det har likevel ikke så mye å si nå, for nå er vi der. Vel nede ved Litjvatnet ("Det lille vannet") ser vi oss ut et potensielt bosted ute på en odde nesten på andre siden. Vi går og går og går, og passerer en bitteliten bekk som muligens blir hvor vi skal hente vann. Vi har da såpass til intellekt at vi ikke skal hente oss drikkevann fra rolig vann, bevegelse er nøkkelen til renhet. Jadda. Ellers passerer vi masse blåbærlyng på vår vei, så her later det til at alt er lagt til rette for en uke med null problemer hva næringsinntak angår. Til slutt kommer vi også ut på odden, slitne som døden, og sjeleglade. Ikke fordi vi er framme, men fordi vi er ferdige med å gå.
|
