| 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 |
Dag 5: 25. februar 2006
GRUBLE: Tommy mener det må være Avhengighetsdagen i dag.
 |
Hotellet i Tallinn Avhengighetsdagen |
Taklyset fungerer ikke. Ikke lyset i dusjen heller. Lyspærene ser fine ut for inkompetente døgenikter som oss, så vår ukvalifiserte gjetning er at problemet ligger annetsteds. Kan det tenkes vi finner forklaringen i politiske forhold?
Tommy: Snøft. Kanskje det er tradisjon etter uavhengighetsdagen at russerne, som leverer elektrisiteten, slår tilbake og kutter strømmen på enkelte sikringer.
Daniel: Ja, så kan de jævla estlenderne føle hva det er å være avhengig av noe.
Daniel bestemmer seg for å dusje om han så må gjøre det i bekmørket. Tommy, som fortsatt ikke har stått opp, hører et hyl fra dusjen.
Tommy: De er åpenbart avhengige av varmtvann også.
Kalde og forfrosne, men noenlunde rene (utenom i håret, for vi har ennå ikke kjøpt sjampo, og hotellene i Baltikum opererer sjelden med den slags), trasker vi noe motvillige mot busstasjonen. Vi må tilbake til Riga på grunn av den forpulte ballettforestillingen. Onsdagens spontane billettkjøp ødelegger for lørdagens spontane innfall. Våre egne forhastede beslutninger lurer oss paradoksalt nok til å finne vår plass i konformiteten som preger planlagte feriereiser. Mot vår vilje må vi forlate Tallinn, en by som etter baltiske standarder er Himmel på Jord, og returnere til dets klare motstykke. Tilbake til Riga. Nye fem timer i buss. Dette var ikke planen. Planen var jo å ikke ha en plan.
HUS: Forsømte hus på den estiske landsbygda.
SJAMPO: Daniel husker endelig på å kjøpe sjampo.
 |
Bussen mot Riga Forretningsideen |
Det er mange hus mellom Tallinn og Riga. Ingen av dem er særlig velstelte. Råtne planker og avflasset maling preger arkitekturen langs veien. Vi innser at østblokklandene rett og slett bare ikke har hørt om vedlikehold og oppussing av hus, tanken har enkelt nok ikke slått dem. Man bygger et hus, man bor i det til det raser sammen, så bygger man et nytt hus et annet sted.
Daniel: Jeg ser en forretningsidé forme seg.
Tommy: Vi kan dra rundt og holde motivasjonsseminar om oppussing, i stilen til han brente svensken.
Daniel: Ja, bare at vi er de som sluttet å bruke sjampo. «Se på oss, vi har fett, jævlig hår og mongo hodebunner, men vi kom oss gjennom det ved å bli vant til det. Derfor er vi sterke individer, og selv om oppussing er et ganske annet felt enn hårpleie, er det oss du må høre på om oppussing av husene deres!» Stående ovasjoner fra et fortryllet baltisk publikum.
Tommy: Vi kommer til å få byggebransjen på nakken.
Daniel: Noe annet er ikke å forvente. Vi snakker et realt paradigmeskifte innen snekkerindustrien her.
Veien til snarlig rikdom svinner hen så fort bussen stopper ved en kiosk og et fjernt minne åpenbarer seg i hyllene der inne.
Daniel: Sjampo!
Snarrådig løper han inn og redder hodebunnen sin, men samtidig tar han også knekken på vårt alibi for motivasjonsseminar. Ingen brann, ingen smeltede ansikter. Ingen smeltede ansikter, ingen sympati. Ingen sympati, ingen godtroende idioter som betaler gode penger for dårlige råd.
MUSIKK: Kassetter med gode hits fra fremtrende musikere.
 |
Tilbake i Riga Gode, gamle Riga |
Når vi atter kommer inn til Riga, er det på mange måter som å komme hjem.
... hvis du hater hjemmet ditt og alle folkene der.
Det er ikke mange dager siden vi første gang plantet våre føtter usikkert i slapset. Nå streder vi bortetter de samme gatene med den største selvsikkerhet. Vi kjenner denne kulturen nå. Der er en bøttesur kassadame, ja, så klart, sånn er det. En sjøstygg kvinne der, jepp, alt er slik det skal være i Riga. Der har vi femten opphopninger av spilleautomater referert til som kasinoer, ja, og der, der står førti underbetalte mennesker og jobber sammen om å plukke slaps ut av veien, gjerne med teskje. Jo, dette er umiskjennelig Riga. Vi er hjemme.
Og i morgen drar vi forhåpentligvis ut på tur igjen. Altså, man kan jo ikke være i Riga. Man sover i Riga, man spiser kanskje i Riga, men det er ikke et sted man er i.
Det første vi gjør når vi ankommer busstasjonen i Riga, er derfor å kjøpe nye billetter. I morgen tidlig bærer det mot Vilnius. Med buss. I flunkende nye fem timer.
Vi fyller tiden frem til ballett med å spise. Vårt taktiske trekk om å unngå lokale retter fører oss til en italiensk restaurant som, på tross av at de ikke har kunder utenom oss, ikke makter å gi oss regningen, men heller står og ser på TV. Ettersom vi har det travelt med å rekke ballett, spør vi om den (regningen, ikke TV-en, det blir for mye å bære på). Vi må nesten rive den ut av hendene på dem, og ser i vantro at mineralvannet Tommy bestilte koster opp mot førti kroner (hvorav Tommy sølte ut minst ti av dem over hele duken før måltidet). Her er det uansett ikke tid til å krangle, vi drar kort, dummer oss ut med et par spanske høflighetsfraser, og løper det vi makter bort til nasjonaloperaen.
BALLETT: Historien om Romeo og Julie, fortalt med hopp og sprett.
STASELIG: Fjonge latviere i like fjongt lokale.
|
Nasjonaloperaen Ballett |
Svette og andpustne blir vi geleidet til plassene våre. Vi setter oss ned og aner ikke hva vi skal forvente.
Daniel: Hvor lenge tror du dette kommer til å vare?
Tommy: En og en halv time, kanskje?
Vi kan glatt skrive under på at det å handle på impuls gjør livet mer spennende. I kveld ville vi antagelig ha vært på en eller annen fest som ville lignet på en eller annen annen fest. Det er bare å innse det: Fester er også rutine. Ved å ikke undertrykke våre innfall, befinner vi oss nå isteden i en svær sal med staselige latviere og skal overvære en ballettforestilling. Vi er norske studenter i skitne hverdagsklær, og skolebøkene er bare noen få tilfeldigheter og landegrenser unna.
Gode to timer etter stykket starter, går teppet atter igjen, etter at Romeo gjennom stadige hopp og knekk i kne har blitt landsforvist. Applausen lar vente på seg, men ikke av misnøye blant publikum.
Daniel: Jeg kan ikke helt huske at Romeo og Julie sluttet på denne måten.
Tommy: Det slår meg at Romeo og Julie har tre akter, ikke to.
Etter tre timer med ballett er det endelig over. Publikum begynner å forlate salen med godslig latvisk effektivitet. Daniel og Tommy benytter sjansen til å drøfte inntrykkene og gjøre seg noen refleksjoner.
Tommy: Så du at han ene hadde erigert penis!?
Daniel: Ja, fy faen. For en stamina. Det er utenfor min fatteevne hvordan det er mulig å oppdrive og bevare en ereksjon i dette lokalet.
Tommy: Hvorfor det? Er det spesielle lokaler du alltid får ereksjon i? Skobutikker? Frisørsalonger? Biblio—aha! Det er biblioteket, altså! Jajaja, okei.
Daniel: Ja da, spytt og spott, tråkk på meg, dytt meg ned i sølen.
Tommy: Og kanskje da, og bare kanskje, vil du se ut som en fra Latvia.
NASJONALOPERAEN: Fra venstre: Tommy, galleriene og taket, et par latviske damer godt oppi årene, og en noe utilpass Daniel.
Klipp 9Her får du, fullstendig ulovlig, 16 sekunder av den latviske nasjonaloperaens oppsetning av Romeo og Julie. For å få følelsen av å virkelig være der, viser du videoen i fullskjerm omtrent seks hundre ganger på rad.
Vi traver friskt tilbake til vår femte overnattingsplass, et ungdomsherberge hvor du er heldig hvis du blir tildelt stallen. Her ønskes vi hjertelig velkommen av en blid 60 år gammel dame i resepsjonen. Vi er sjokkerte. I vantro. Et menneske med humør. I Baltikum. Hun fortrakk en mine, og den indikerte av alle ting et godt humør. Dette går faktisk ikke an.
Daniel: Det der tror jeg var heksa som har stjålet livsgnisten og alt det gode humøret fra alle andre latviere.
Tommy: Med livsgnisten fra fire millioner folk burde hun vel vært mye blidere?
Daniel: Hun burde. Men hun var det ikke.
Tenkepause.
210806
090906