Spalter

Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster

Gamle bragder

Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet

Bak siden

Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss

I sosiale medier

tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

RULLEBULLY: Henrik parkerer ulovlig.

Vi merket det på fortauene i sentrum da det bare ble noen få grader oppoverbakke, og vi merker det i så forbasket stor grad nå: Det skal ikke store oppoverbakkene til før det blir mange ganger hardere å dra de helsikes hjulene bortover. Bare for å drepe siste rest av motivasjon går det plutselig en dame forbi oss.

Daniel: Gikk hun veldig fort?
Henrik: Det ser jo egentlig ikke sånn ut ...
Daniel: Faen, så sakte dette går!

Pausene blir stadig hyppigere, og det er en trist følelse å se ned dit vi forrige gang hadde pause. Det er så kort at en krøpling med amputerte armer glatt kunne kastet en stein langt forbi. Likevel er pausene påkrevde. Vi ruller oss inn til en bom, parkerer ulovlig der (vi er så rååå!) og gjør opp helsestatus. Henrik har vondt i fingertuppene, mens Daniel registrerer smerte i senen i venstre underarm samt innsiden av tomlene.

GJERDERACING: Daniel drar seg oppover.

Midt under sneglingen oppover bakken får Daniel en fiffig idé. Til venstre for seg har de fått et gjerde mellom seg og europaveien, og Daniel oppdager at ved å dra seg oppover ved hjelp av gjerdet kan man oppnå en helt vill fart mot hva som er mulig med rullestolen alene, og det på en mye mindre slitsom måte.

Daniel: Juhu! Fart!

Få meter senere stopper gjerdet. ... Det var den gleden, og det var den energibesparelsen. Det begynner å gå dristig sakte igjen, og solen steiker hardt og armene ynker seg.

Henrik: Åaah, dritt, vi har knapt kommet oss noen vei de siste 20 minuttene.
Daniel: Du er så negativ, Henrik. Jeg tror aldri jeg har hørt deg så negativ til dine egne prosjekter.
Henrik: Nei, men seriøst, da, vi kommer jo aldri til å rekke å fullføre denne teite døgnoppgaven. Derfor mister jeg litt motivasjon, og det er jo ikke noe mer taperaktig å dra kvartveis enn halvveis. Jeg vil snu nå.

ROSENDAL: Kantsteinene er for høye for oss.

Vi ankommer bydelen Rosendal etter nok en halvtime med evig slit. Helsen og motivasjonen er ytterligere nedsatt etter disse uendelige oppoverbakkene. Fotgjengerovergangen ser fryktelig lang ut, og vi blir nesten glade når vi innser at vi aldri vil komme over. Umuligheten skyldes ikke bare lengden på krysset, men først og fremst at kantsteinene over krysset er altfor høye for stolene våre.

Henrik: Ja! Dette går ikke. Da snur vi!
Daniel: Nei, vi får prøve å komme oss rundt.

Kjipe Daniel får dratt Henrik og seg selv langt rundt og opp i Gamle Kongevei hvor det for alvor begynner å bli bratt.

Henrik: DANIEL! Vi kommer aldri til å nå målet uansett! Ergo; vi har tapt samme hvor langt vi gidder å åle oss. Fingrene våre blir bare mer opprevne og armene bare mer føkka jo lengre vi gidder å dra dette! Dette er det ikke noe vits i!
Daniel: Aaaargh! Ja, du har rett! Jævla dritt!

Henriks overtalelsesevne fungerer godt når den blir kombinert med noen sykt bratte bakker, ja, for ikke å glemme —

Daniel: Oi, jeg har allerede begynt å utvikle vannblemmer på innsida av tommelen.
Henrik: Vi snur.
Daniel: Ja, det skal jeg love deg at vi gjør.

Du begynner kanskje å skjønne hva den lille røde flekken i kartet betyr. Jepp, det er så langt vi kom. Men ikke fortvil (den jobben tar vi på oss), for nå begynner veien tilbake til sentrum.

FART: I'm on a roll!

Fordi vi ikke gidder å dra samme vei tilbake, slenger vi oss inn ei bakgate. Her er det ganske folketomt, så det er bare å hive seg uti gata og nyte noe vi i ordentlig grad opplever for første gang: Nedoverbakke! Henriks store forhjul har av en eller annen grunn en tendens til å spinne rundt når farten blir for høy, mens Daniels små endelig kommer til sin rett. Nedover bakken bærer det, og det i en voldsom fart (slettes ikke sant, men i alle fall betraktelig fortere enn sneglingen vi har opplevd til nå). Til tross for spinningen henger Henrik også ganske tett etter.

Henrik: Jeg har utviklet en ekstrem teknikk i nedoverbakkene nå, altså. Jeg bare drar i bremsene for å styre.
Daniel: Vil ikke det slite veldig på dekkene?
Henrik: Bedre det enn at det sliter på hendene mine å bremse på hjulene. Det viktige er at det nå virkelig suser av gårde, vi ruller jo faktisk fortere enn folk går!
Daniel: Ja ... det er jo ... helt utrolig.

HUSTLEREN OG DEN EKTE: Daniel passerer en cappzorkvinne som er for real.

Det later til at vi har valgt en lite strategisk vei å rulle. Vi passerer et bygg som tydeligvis huser en drøss av de vi prøver å etterligne, deriblant en gammel dame med permobil som sitter ute i sola. Ikke alle synes dette er like morsomt. En bil stopper helt ved siden av Daniel, hvorpå føreren, et snerp av en mann i 30-årene, ruller ned vindusruten og spør grettent ut av munnviken:

Snerp av en mann: Sitter du i rullestol, eller leker du bare?
Daniel: Begge deler, faktisk.

Man kan jo ikke komme ifra at Daniel jo sitter der han suser nedover bakkene, og mannen biter seg i leppa av sinne og kjører videre. Selv ruller vi oss videre i samme retning, og merker etter en stund at den parkerte permobildamen følger etter oss. Er hun også sinna? Har hun tenkt å kjøre inn i oss? Mens vi panisk ruller oss videre på det som nå har blitt flat mark, begynner vi å lure på om hun kanskje bare ikke liker andre rullestolbrukere generelt, imitatorer eller ei. For når man tenker over det —

Daniel: Har du noen gang sett to rullestolbrukere henge sammen i byen?
Henrik: Når du sier det ... nei.
Daniel: Kanskje de er så glade i å bli spesialbehandlet at de ikke vil la andre handikappede ta sin del av kaka.
Henrik: Poeng. «Gi meg oppmerksomhet! Jeg er spesiell!»

Teorien er plausibel, for det er skikkelig koselig å bli behandlet bra av oppegående. Et eksempel kommer fem minutter senere når Daniel ikke kommer seg fra fortauet og ned på veien på grunn av for høy kant. Forbannet være disse små hjulene. Henrik ruller seg glatt ned, og Daniels små hjul fyller ham med skam. Heldigvis kommer en bebarmet og søt kvinne i 20-årene bort til ham:

Kvinne: Trenger du hjelp, eller?

Daniel slår seg mentalt på brystet og sier at åhå-nei, dette skal han klare, men tusen takk for tilbudet, skreppa. Sjarmert i senk forlater kvinnen området, og Daniel gjør det beste ut av sin håpløse, fastlåste situasjon og kjører for full spiker rett ut i veien. Stolen lander med et brak rett ned i asfalten, men verken velter eller ramler sammen. Selv hjulene unngår å fisjonere.

Send Henrik ut av veien