Haiketuren

Dag 5: 24. august 2003

Turens beste sovested.

Uthvilte våknet vi morgenglade i strålende solskinn. Klær som var hengt opp til tørk for natten, grunnet fremdeles fuktighet fra den regntunge kvelden på Melhus, var tørre. Men, hva var det jeg fant? Neiognei! Sokkeparet Truls-Petter hadde blitt ligget på av sekken min hele natten, og var ikke det spor tørrere enn kvelden før. Også som det luktet! Og dét uten at det hadde vært i nærheten av skoene mine. Kun grunnet fuktighet. Fydda! Avgjørelsen var klar: Kast den så langt inn i den lille skogen som mulig.

Har du sett disse langs Norges veier?

Slik etterlot vi denne trygge skogen til en sikker død, før vi fant ut at R19 var nulltrafikkert nå også. Det at klokken bare så vidt hadde passert åtte kunne kanskje ha noe med saken å gjøre, men vi valgte å ikke forbli på plassen særlig lenge. Etter en noen kilometers lang fottur, kom vi frem til en bensinstasjon der man fikk en av disse middelaldrede mennene som prøver seg på en sport de over hodet ikke mestrer (i dette tilfellet: rollerblades) til å ta et flott bilde av haikerne i godværet. Etter den vanvittig flotte photo-sessionen var gjennomført, rakk kun få biler å passere tomlene våre før en far med sønn plukket oss opp. Vår plan var å ta turen til Tønsberg for å hilse på Jeanett (også fra Internett ... Huff, dagens ungdom ... klarer ikke treffe hverandre på skikkelig vis..), og siden denne mannen vi satt på med skulle noen kilometer unna sentrum, kjørte han oss helt inn til sentrum. NEI, det gjorde han ikke, for han satte oss av, slik at vi måtte gå de-riiitlangt inn til sentrum, gjennom sentrum, til andre siden av sentrum.

Jeanett, Alex (kjæresten) og en eller annen haiker.

Fremdeles tidlig på morgenen hadde vi tid til å flashe nipplesene våre i noen timer for Vestfold-befolkningen på et grøntareale, før Jeanett & co (kjæreste pluss venninne) dukket opp. Kledt i svart, slaeget vi hele dagen i sentrum med pitsa-eting og prat. Moro med nye folk - igjen.

I åttetiden ble samværet brutt, og H&H vandret ut på nye, spennende eventyr. Noen hundre meter utenfor sentrum ble haikingen iverksatt ... Ja, det var på en bussholdeplass. Tre biler forbi, én bil stoppet. «Bil». Buss. Wannabe-maxi-taxi. Vi stusset litt over om stoppet var pga oss, siden minibussen var stappfull av folk. Joda, vi fikk sitte på, men det var blant folk som siklet og sa merkelige setninger. Såkalte psykisk utviklingshemmede. Jepp. Mange av dem. På alle kanter. Halfdan tok vare på soveposen min mens jeg nikket, smilte og sa «ja» på setninger ingen av oss forstod. Noe forstod vi likevel, tror vi:

Dame: Haiking? er ikke det farlig'a?
Mann: Neida. Ikke nå på sommeren. Det er bare på vinteren at det er farlig, for da blir man overkjørt med en gang.

Etter denne særs underholdende, ti minutter lange reisen, ble vi satt av på O Store E18, slik at vi videre kunne reise til Porsgrunn. Gjett hvorfor da! ... Jepp, vi skal besøke enda ei jente. Fra nett. Herreguuuuuud, lite ikke vi er teite'a! Dominique er navnet hennes, og vi er ikke teite. For tenk!

De tapreste i hele Vestfold denne kvelden stilte seg opp på E18, motorvei klasse A. Etter ti minutt med tommelen ute, stoppet en politibil opp foran oss. Med sitt hypermoderne høyttalersystem fortalte han oss at vi «må da skjønne at vi ikke kan stå og haike på en vei der det er ulovlig å stoppe!» BREEEEINN! SNUT ER UT!

Tilbake ved rundkjøringen vi ble sluppet av på, turte vi ikke å bevege oss ut på O Store igjen. Vi ble stående med to av fire tomler én meter utovervendt foran skiltet «Forbudt for fotgjengere». En forbipasseringshyppighet som slås sønder og sammen av struts i hovedgata i Longyearbyen gjorde oss motløse, så vi dro frem kartet for å finne alternative reiseruter. En hvit Volvo med en kar på vår egen alder i stopper, og i iveren over å utrolig nok ha fått haik på Nordpolen (jeg vet at ikke Longyearbyen er på Nordpolen da, vett! De hadde ikke noe med hverandre å gjøre,), ble det overprisede kartet jeg hadde kjøpt mistet, noe vi ikke merket før lenge etterpå. Sjåføren skulle bare noen kilometer lengre sørover, men vi tenkte som folkene bak Domino-kortet gjorde før, at «alle monner drar», så vi takket ja til tilbudet. På vei til hans avslippingssted ble en veikro passert. Halfdans ørneblikk fikk med seg dette, så denne bestemte vi oss for å gå tilbake til, da det stedet vi ble sluppet av på var nøyaktig like lite trafikkert som det forrige.

Erstatning for Halfdan ridende på rådyr.

Redde for at pollti skulle ferske oss igjen, vandret vi på en åker ved siden av veien. Dette medførte to rådyr innenfor vår synsrand. «Hva hadde vel vært mandigere å ri på enn et rådyr!?» tenkte vi, så vi nærmet oss rådyrene med ammunisjon i kameraet. I dét vi var nesten HELT innpå dem (ca. 300 meter fra), oppdaget rådyrene oss, og gjorde antilope-sprang inn i en skog. Kameraansvarlig hadde jeg gjort klar for blitz i god tid, noe som ble brukt på et fantastisk bilde av Halfdan i stedet.

Raskeste vei fra Halfdan til kroa var gjennom en liten skog, samt over et gjerde. Kameralysten som jeg nå var, klarte jeg ikke å la være å knipse enda et bilde av søtnosen av en mandig turkamerat jeg hadde på toppen av det mannemandige gjerdet vi mandig måtte forsére. MEN NEIDA! Tror du ikke sjappa som fremkalte bildene ikke klarte å fremkalle det geniale bildet i det bedritne kameraet da!? SATTAN STEIKJE!

På kroa fikk vi etter mye om og men ei papp-plate og en sprittusj av kro-personell. H&H is going pro! Et skilt med teksten «PORS-GRUNN» (linjeskift) rakk akkurat å bli ferdigprodusert, før et stk. kro-ansatt snakket så høylytt med oss om haikingen at to gutter i tjueårene kom ut fra Kroa. Disse tilbød seg å kjøre oss til Porsgrunn, siden de skulle dit selv. Den fine, fine plakaten havnet i søpla, og vi satt oss i hver vår bil. Ja, korrekt. Disse guttene kjørte hver sin bil, og det var underholdning så det holdt: Vanvittig ulovlige, men fremdeles trygge forbikjøringer ble tatt på hverandre, mens elendig techno massakrerte våre sarte trommehinner.

Man kom seg frem, og etter småkrangling om vi skulle sove bak en container ved parken i Porsgrunn (hva faen tenkte du med, Halfdan?), eller om vi kanskje skulle finne et litt mindre lugubert sted, endte vi opp på toppen av et lite fjell et godt stykke unna sentrum. Dominique skulle møtes neste dag etter endt skole, og deretter goes H&H totally fri! HELT uten folk å besøke, HELT uten mål i sikte, utenom endestasjon Trondheim. Den var likevel langt inn i fremtiden. Også denne kvelden var det stjerneklart, og søvn var å foretrekke selv om underlaget var skrått og klumpete.

Gå til Dag 6

150903