Spalter

Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster

Gamle bragder

Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet

Bak siden

Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss

I sosiale medier

tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

Vi tar buss - Del 4

Gå til Del 1 - 09:17-11:04
Gå til Del 2 - 11:05-12:44
Gå til Del 3 - 12:45-15:04

Tekst og foto: Fortsatt Daniel og Tommy
Medvirkende: Daniel, Tommy, Andreas, Halfdan, Thuy Vu, Bjarke, Knut Magnus og Andrea

15:05 - Buss #13 - Linje 60

SOMMERKINO-REKLAME: Hva sier denne reklamen deg?

Mens vi gjør oss kjent med vårt trettende bussbekjentskap, passerer vi en buss-skur-reklame vi legger spesielt merke til. Det er reklame for Trondheim Kino, som inviterer til kinotur i sommer, tydeligvis spesielt rettet mot de som gruer seg til badesesongen (av åpenbare grunner, skal vi tro bildet).

Tommy: Det der ødelegger jo den allerede dårlige selvtilliten til folk! Den sier jo rett ut «Du er stygg!»
Andreas: Ja, og «Gjem deg i kinomørket hos oss».

Vi velger å ta avstand fra reklamen, og ytrer et imponerende vokabular hva bannord angår i dens retning. Det til tross for at vi sannsynligvis kommer til å gå på kino mangfoldige ganger i løpet av badesesongen. Litt tid blir brukt på å trøste Halfdan som føler seg støtt av reklamen, og så legger vi hele episoden bak oss.

KALSIUMRIKT: Andreas' vann koster penger.

Folk bruker mange forskjellige metoder for å legge ting bak seg. Enkelte drukner sine sorger i alkohol, andre gjør det med nesten like dyrt mineralvann fra Imsdal. Uten at vi skal røpe hvem som tilhører den første gruppen, kan vi avsløre at det er Andreas som står for Imsdal-drikkingen her.

Andreas: Å, det er så mye kalsium i dette vannet. Jeg kan nesten kjenne at benbygningen min styrkes.
Daniel: Pffsj. Det vannet er tappet fra en kran på et offentlig toalett på Grünerløkka, og det vet du.
Andreas: Hysj. La meg innbille meg ting.

Mens Andreas innbiller seg at forseglingen på flasken hans hadde en reell hensikt, får Daniel en impulsiv idé og videre impulsiv busstaking.

Daniel: Å, å, Tommy, vi tar en stein-saks-papir på om vi skal gå av på neste buss-stopp, da!

Tommy trekker likegyldig på skuldrene, men hiver seg på utfordringen. Resultatet blir at Tommy får saks, og Daniel papir.

Daniel: Vent litt ... at du vant ... betyr det at vi skal gå av eller ikke?
Tommy: Jeg vet ikke helt. Det er vel sånn man egentlig skal avgjøre først.
Daniel: Da går vi av, da.

Det blir plinget, og bussen bråstopper. Vi står visst rett ved en holdeplass, og må gå av et godt stykke tidligere enn vi hadde «planlagt». Der hvor bussen vår akkurat nå kjører. Jepp. Bortkastet.

GÅING: Ser dette ut som bussing, kanskje? Hæ? HÆ?

Den uendelig lange veien vi begynner å vandre langs, skaper om mulig enda mer irritasjon enn den uendelig lange (ca. 20 minutter) pausen ved KBS. Den generelle stemningen er ikke spesielt høy, og den kontinuerlige klagingen fra alle kanter gjør ikke saker bedre.

Bjarke: Hvorfor måtte vi gå av?
Tommy: Vi stein-saks-papirte det. Og så ... vant ... jeg? Uansett er dette kjipt og jeg vil på en buss så fort som mulig.
Andreas: *dunke seg på brystet* I feel yah.
Tommy: Jeg setter pris på det. Takk.
Andreas: Uuuh-huh. Fight the power.
Tommy: Hæ?

Halfdan fyrer avgårde en klage om hvor kaldt det er, men jakka åpen har han.

Halfdan: Faen, det er så jævlig kaldt.
Daniel: Hvorfor har du ikke bare igjen jakka, da?
Halfdan: Æss ... Jeg må lide for skjønnheten.

Til slutt ender vi opp ved en bussholdeplass, men rutetabellene knuser den lille gleden gruppen har fått av å være ferdige å gå. Vi står tydeligvis på en vei i retning en bydel som ikke er så særlig prioritert av buss-selskapet, og må visst vente en del minutter også her.

Knut Magnus: Vi kan jo gå tilbake til den rundkjøringa, og så opp der sånn hvor det går fle--
Tommy: Nei, det kan vi ikke. Nå står vi her.
Andrea:

For å ha noe å gjøre, låner Tommy Daniels kamera for å ta nærbilder av grus med altfor mye blits. I samme sekund som blitsen fyres av, ropes det på skjermen en feilmelding om at batteriet er utslitt, og kameraet slår seg av for godt. Tommy smiler skjevt idet han leverer kameraet tilbake til Daniel, som allerede har kamera nummer to klart.

SYKLISTTERRORISTER: Vi stenger for syklistene.

For å så ha noe å gjøre, og siden vi er så mange, velger vi å gjøre syklingen vanskelig for de mange syklistene som sykler forbi oss på fortauet hele tiden. I regi av Tommys utrolige strategilegging får alle utdelt sine plasser, og vi demmer på en vakker måte opp hele fortauet, uten at vi står tydelig som en mur. Vi kunne faktisk stått sånn helt tilfeldig også, som en gruppe. Tilfeldig er det så klart ikke. Dette er for å jævles for syklistene. Det fungerer som bare faen. Enten må de sykle derriiiiitsakte forbi (sånn at de velter, omtrent), ellers må de hive seg uti den farlige industritrafikken ved siden av (den sikre død), eller de må gå av sykkelen og gå rundt oss. Noen ser selvfølgelig barrieren langt unna, og begynner å ringe med ringebjellen på sykkelen sin. Merkelig. Slikt bruker da å fungere? Disse folkene flytter seg da ikke!

Syklist #1: Unnskyld. Kremt. Unnskyld?
Syklist #2: Tut tut!
Syklist #3: *pling pling* [sinna] Takk, da!
Syklist #4: *pling pling* [sinna] Okei! Takk skal dere ha!

Vi ler og hygger oss på syklistenes bekostning. Dette er nemlig utrolig morsomt, særlig overfor små unger som er redde for store grupper med store mennesker, og som redde presser seg mellom oss mens vi (les: især Halfdan) bøyer oss over dem og lager skumle lyder (les: Halfdan stønner kanskje mer).

Daniel: De er så jævlig kult å være gjeng! Jeg skal aldri se ned på alle gjengene i byen mer, jeg skjønner dem godt; dette tar jo helt av!
Halfdan: Jau ... vi har kanskje litt lav innvandrerandel til å kalle oss en ordentlig gjeng.
Andreas: Dessuten henger vel ikke så mange seriøse gjenger på en bussholdeplass.
Daniel: Nei, det går vel mest på hjørner. *stille seg på hjørnet av buss-skuret*

---

Bjarke, håret og et skilt

15:26 - Buss #14 - Linje 52

Midt i vår underholdende syklistsperring dukker det jaggu opp en buss. Er det ikke typisk? Først har man det jævlig kjedelig, og med en gang man får det kult så kommer det en buss og så blir alt kjedelig igjen.

Daniel og Tommy har ikke før satt seg før de begynner å bla flittig gjennom bussrute-heftet for å se etter andre busser vi kan bytte til. Det er da sjokket kommer: Vi har satt oss på en taperbuss. Denne bussen deler bare holdeplass med én eneste annen busslinje (som vi skjønner av kartet, i alle fall), og den holdeplassen har vi tydeligvis passert.

Tommy: Faen. Vi er dømt til å sitte på denne bussen dritlenge.
Daniel: *plutselig oppspilt* Nei, vent! Hvis vi går av der (*peke på holdeplassnavn i heftet*) kan vi bytte til ---
Knut Magnus: Vi kjørte nettopp forbi den.
Daniel: Faen! Møkkabuss!
Andrea:

Vi er dømt til å sitte på denne bussen dritlenge.

SULTEN: Andreas sender merkelige blikk fordi han er sulten (det er i alle fall hans forklaring).

Det blir for lenge for enkelte. Mens noen begynner å kjede seg, begynner de som ikke spiste i pausen i byen å mase om mat. De aller fleste av oss passer vel egentlig inn i begge kategorier. Andreas er den store pådriveren for mer mat, men føler ikke at vi kan ta en pause til.

Andreas: Hei, jeg har det. Jeg kan ringe og bestille pizza og få den levert på bussen!
Daniel: Haha, kult, men tror du egentlig at vi kan få den levert her?
Andreas: Nei, men jeg kan jo prøve. Alle som er med på pizza, rekker hånden i været.

Samtlige rekker hånden i været, inklusive Tommy, som er opptatt med å notere flittig hva som skjer i notatboken sin.

Tommy: Hva rakk jeg opp hånden for?

PIZZABESTILLING: Andreas ringer etter pizza.

Andreas låner seg en telefon fra en av de andre, og Tommy ramser opp nummeret til Peppes Pizza. Samtalen kobles opp, og flyter godt og er velfungerende helt frem til Andreas vil ha pizzaen levert på «buss 52». Det er de mer skeptiske til. Andreas prøver å gjøre et kompromiss med å oppgi anslått ankomsttid ved en navngitt holdeplass, så de kan rekke pizzaen inn bakdøra. Den ideen liker de heller ikke, og det kan man vel for så vidt lett forstå. De må være pinlig nøyaktige for å være der med pizzaen samtidig som vi passerer. Derimot er de åpne for en endeholdeplassløsning.

Andreas: Da sier vi Trondheim Sentralstasjon, holdeplass 15.

Sted for levering blir godkjent av damen i telefonen, men da leveringstid skal anslås, blir samtalen brutt. Det fører til lange diskusjoner om hvorvidt vi tror bestillingen gikk gjennom eller ikke, og hva som kan skje med stakkars Andreas, som oppga navnet sitt, om vi ikke tar imot pizza og betaler. Vi vil jo ikke henge på sentralstasjonen i evigheter heller, så vi gir faen.

Tommy: Hva om vi sier oss ferdige med buss-opplegget når vi kommer inn til byen, drar til Peppes og sjekker om bestillingen gikk gjennom? Hvis den gjorde det, kan vi spise pizzaene der. Hvis ikke, kjøper vi pizza. Uansett pizza!

GROUPIE-JENTENE: Tause flickor i matdebatten.

Ideen er like god som vi er sultne, og når vi har ventet i evigheter på at bussen skal komme til Sentrum, haster vi oss bort til Peppes Pizza. Der kan de avkrefte alle former for bestillinger, så vi setter oss ned, får tildelt menyer, og begynner det harde arbeidet med å bestemme oss for hva vi skal bestille.

Halfdan: Jeg skal ha skinke. Alt annet er uaktuelt.
Tommy: To pizzaer med skinke, da.
Daniel: Det er uaktuelt, det. Jeg skal ha ordentlig kjøtt! Biff!
Tommy: En med skinke, og en med biff, da.
Daniel: Ja, hvis det er greit for alle, så.

Resten har deltatt inaktivt i diskusjonene, faktisk så glitrende inaktivt at de ikke har deltatt i det hele tatt. Tommy ser derfor på resten av folkene rundt bordet. De sier ingen verdens ting, og bare halvparten møter Tommys søkende øyne.

PIZZA-BETALING: Knut Magnus og Bjarke punger ut.

Tommy: Er det ikke hyggelig at vi kan ta slike beslutninger i fellesskap og virkelig snakke ut om disse viktige sakene, dere?
Daniel: Ja, jeg bare elsker at alle får si sitt i saken, og velger å ta del i diskusjonene.

Resten av folket, enten for sjenerte eller bare pinlig berørte, tar fremdeles ikke hintet, så Tommy får tatt kontakt med ei bær i rare nok klær til at vi tror hun jobber her (og det gjør hun visst) så vi får bestilt skiten. Vi vil jo hjem en gang også.

Mens vi venter på at maten skal komme på bordet, begynner pengerullingen. Den alltid like økonomiske Tommy tar styringen og roper og kjefter etter penger fra samtlige. Det veksles penger innbyrdes i et imponerende tempo, og folk (les: Halfdan) syter over prisene pizzakjeden fører. Likevel greier hele gruppen utrolig å bidra med hver sin del av beløpet, og snart ligger en pen og pyntelig haug med sedler og mynter på bordet.

KUNST: Halfdan korter ventetiden med kunst.

Det later til at de ansatte ved Peppes Pizza ønsker å benytte seg av at de har sosietetsbesøk (oss) lengst mulig, for tiden går og sulten består. For å holde en mulig aggresjon i sjakk velger Halfdan en overraskende løsning. De fleste er vel klare over denne mannens evner til å skrive dikt, men det er ikke den eneste myke (les: feminine) siden ved ham. Nå tar han sannelig myntene som ligger på bordet, og --- nei, han stjeler dem ikke --- og lager vakker kunst av dem. Ikke mange minuttene etter det vordende kunstnergeniet starter, har han en vakker blomst foran seg, skapt kun ved hjelp av noen skarve mynter. Tilskuerne ved bordet måper og er forbløffet.

Daniel: Det der var egentlig ganske stygt.
Halfdan: Hysj. Kunst hjelper meg å roe sjelen. Det gir meg indre fred. Jeg liker kunst. Og blomster. Ja, jeg liker blomster.

Halfdan stryker seg selv på brystkassen og knepper opp nok en knapp på skjorten sin. Vi andre håper innstendig at maten kommer snart, så mannen får noe annet enn blomster å tenke på. Dette har han tydeligvis ikke godt av.

Halfdan: Se så fin den blomsterkronen ble med 50-øren i midten! Og legg merke til hvordan tikronene praktfullt former bladene på blomsten!
Daniel: ... for ikke å glemme hvor skeiv og misdannet den stilken er og --- aaah, takke meg til abstrakt kunst. Jeg har ikke ord for hvor lite en klump mynter minner om en «vakker blomst».
Andreas: MAAAAAAAT!

Halfdan er søt også når han spiser. Vi betalte for to, men fikk likevel tre. Jarn-Magnus tek eit godt tak om mjød-glaset medan Bjarke Hårfagre strekk seg etter boga si. Andrea har egenhendig tømt bordet. Til og med Thuy Vu er fortært.

Andreas setter punktum for diskusjonen, og blir også den som får sine ønsker oppfylt (han var kanskje den eneste som ytret et ønske også, for så vidt). Maten kommer. Ja da, dere, den kommer! I tillegg kommer en stor overraskelse etter at begge våre pizzaer er levert. Damen i de smekre klærne kommer tilbake, med nok en pizza.

Dame: ... og her skal dere få en ekstra pizza gratis.

Hun setter fra seg pizzaen på bordet. Det er knapt plass til den, men det problemet løser vi raskt med å forflytte pizzabitene fra brettet og inn i mage via kjeft. Imens snakker alle ubehøvlet med mat i munnen, mens diverse teorier om hvorfor vi fikk gratis mat hagler rundt.

Tommy: Det er jo dømt til å være fordi det er oss.
Daniel: Helt enig. Det er jo klart de setter pris på slikt et celebert besøk!
Halfdan: *mumse* Hvis jeg hadde hatt pizza-sjappe, skulle jeg faen meg spandert så jævlig mye pizza på oss jeg også.
Daniel: Hvis du hadde hatt pizza-sjappe, hadde du spist all pizzaen selv.
Halfdan: Er ikke jeg en del av oss, kanskje?
Tommy: ... og så hadde du underslått penger, unnlatt inkassoadvarsler og så blitt rettslig forfulgt.
Halfdan: Jævla snuten.

Halfdan begynner å banne over norsk lovverk og de som opprettholder den (enten det beskrives med «snut», «politi», «purk» eller «lakrismenn») helt til han plutselig holder kjeft. Vi andre, som ikke har hørt etter hva han har sagt, legger likevel merke til stillheten, og gløtter bort på herremannen. Halfdan har et fast blikk rettet bak oss, og når vi snur oss ser vi rett inn i kjøkkenet på Peppes Pizza. Der står en hel del kokker og lager pizzaer. Lite overraskende, igrunn. Hodene snus tilbake, hvor vi ser Halfdan legge fra seg den siste pizzaskorpa.

Halfdan: Menn. Menn lager maten.

Mens Halfdan rynker på nesen, nikker Daniel anerkjennende til Halfdans problemstilling.

Daniel: Menn skal ikke lage maten. Jeg liker ikke å spise mat som andre menn har klådd på, for faen!
Andreas: Nei, man vet jo aldri hvor de har hatt hendene sine.
Halfdan: Damn right det er dama som skal være på kjøkkenet. Det er der hun hører hjemme.
Daniel: Det var kanskje ikke det jeg mente, men ...
Tommy: *svelge pizzabit* Uansett er det ekkelt. Jeg vil ikke at ekle menn med ekle hender skal lage maten min heller. *ta et nytt bitt av pizzaen*

De andre har ikke stort å si om den saken, og begynner å småprate om andre ting mens Halfdan plutselig må på do. Etter han har vært der må like plutselig Andreas på do, og når han kommer tilbake begynner de to å diskutere ting fra inne på mannetoalettet. Resten priser seg lykkelige over at måltidet allerede er over, for dette blir i sterkeste laget.

Når samtaleemnet begynner å bli litt vel nærgående, begynner flere å nervøst kikke på klokka, kle på seg jakken og reise seg. Vårt lille bussfølge brytes sakte men sikkert opp mens unnskyldninger om alt som må rekkes flagrer over bordet.

Vi går ut av Peppes Pizza, går hver til vårt, og igjen ligger verdens mest rotete og tilsølte bord (servietter, Halfdan! Servietter!), og en liten dunge med sedler og mynter, samt tips i form av en tragisk.com-penn. Takk for maten.

---

HJEMOVER: Tidenes verste bilde av oss er et faktum.

17:10 - Buss #15 - Hjem igjen

Vår etter hvert så sammensveisede bussgjeng (så utrolig mye sammensveiset at den går over til å ikke være sammensveiset, og da er den jaggu meg bra sammensveiset) splittes opp på flere forskjellige linjer for vår aller siste buss denne dagen: Bussen hjem.

Det er vemodig, akk, ja, så vemodig. Stemningen er melankolsk, og atmosfæren tyngende (på vår buss skyldes kanskje sistnevnte mest at Halfdan ikke rakk dusjen i «morges»). Det var overraskende lite kjipt å ta mange busser. Det gikk faktisk helt greit.

Vi konkluderer det hele med å ta verdensrekord i forferdelig bilde av oss selv, drar hjem, venter noen uker og tar ny verdensrekord. Denne gang i å skrive lengst mulig om et mest mulig meningsløst emne. Jepp. Vår forrige rekord; «Vi oppholder oss i en heis» må vike plassen.