Vi tar buss - Del 2
Gå til Del 1 (også kjent som starten) - 09:17-11:04Gå til Del 3 - 12:45-15:04
Gå til Del 4 - 15:05-17:30
 |
| MOT JAKOBSLI: Vi går på buss #4 |
Medvirkende: Daniel, Tommy, Andreas, Thuy Vu, Bjarke og Knut Magnus
11:05 - Buss #4 - Linje 36
Bussen med destinasjon Jakobsli ruller sakte, men sikkert ut av byen. Den lille er på 11 og den store er på 2 2/5 når vi forlater Trondheims-halvøya i retning --- øhm ... den retningen vi ikke har vært, i alle fall. For dere som ikke har fått med dere ungdomsskolen bør vi kanskje nevne at klokken med normal benevning er 11:12.
Vi hadde ikke særlig tro på Jakobsli da vi entret denne bussen, men den lille vi hadde om verdigheten til denne plassen blir raskt revet bort da vi ser hvilke passasjerer som tar bussen dit (da ikke medregnet oss). Det bugner av folk som et tilfeldig utvalg av befolkningen ville ha karakterisert som tapere, og det er mange alternative lukter ute og går. Vi føler oss slettes ikke trygge der inne blant folk med rare klær, mangel på klær, merkelige kroppslukter (eller hva det nå er som forårsaker odørene deres) og bare folk med generelt interessant utseende. Vi bestemmer oss derfor for å ikke ta bussen helt til Jakobsli, men gå av før den tid, når vi føler for det. Ennå kan vi holde ut en stund.
 |
| STÅENDE PASSASJERER: Vår skyld (eller vårt verk). |
Daniel: Haha! De folkene må stå på grunn av oss! Vi har jo ingen mening med å ta bussen egentlig, og hadde ikke vi vært her hadde de fått sitte. Nå må de stå! Hahaha!
Tommy: Jeg tror kanskje de kan høre deg.
Daniel: Det bør de, så de får vite så nære, men dog så fjerne disse sitteplassene er.
Etter hvert som vi kommer stadig lenger unna sentrum, tømmes bussen sakte, men sikkert av. Vi kan ikke klandre dem, de vil vel bare ikke komme seg nærmere Jakobsli enn strengt tatt nødvendig. Selv begynner vi å vurdere å gå av bussen, da det stiger på en passasjer som enten øker vår lyst til å sitte på videre, eller bare skremmer vannet av oss, så vi ikke tør røre oss før han har gått av først. Sannsynligvis sistnevnte.
 |
| FYLLIK: Den overstadig berusede passasjeren blir her paparazzi-fotografert gjennom bussvinduet ved avstigning. |
Fyllik: Høyh! Kan du flytte på føttene, eller? Ser du ikke at jeg skal forbi? Høyuhh! Bjeff bjeff!
Mann #1: *gløtte opp og se på med merkelig blikk*
Fyllik: Bjeff! Raut! Brøl!
Mann #1: *trekke føttene forsiktig til seg*
Aldri drikk alkohol, folkens. Se hva dere ender opp som; raringer som tar buss. ... Wops. Ignorer dette avsnittet.
Fylliken benytter seg av sin nå frie ferdsel mot bussens bakre del (hvor vi sitter), og alle som en sitter vi og ber om at han ikke skal sette seg ved siden av oss. Eller på oss. Hva vet vel vi om denne mannens buss-skikker ...? Det ender uansett med at han regelrett lemper seg ned ved siden av Thuy Vu og plager henne en stund.
Fyllik: Jaså, ja. Jente, ja.
Thuy Vu: Ja-a ...
Fyllik: Utlending, ja. Reist langifra.
Thuy Vu: Ja ... okei ...
Fyllik: Bor ikke langtifra, jeg. Bor der. Nei, der. Og der. *peke vilt*
Samtidig, rett over på motsatt side av midtgangen:
Tommy: Ta bilde av ham, da. Ta bilde!
Daniel: Jeg tør ikke. Han kommer til å klikke, og ødelegge kameraet og kanskje drepe meg. Mamma!
Kameraproblematikken blir uansett irrelevant, for plutselig brøler fylliken til mannen foran seg, og så reiser han seg og rauter om at han skal da for faen meg av her, for faen! Buss-sjåføren følger sine direktiver og spiller ikke helt, men stopper bussen og lar heldigvis mannen slippe av. Mens Thuy Vu tar noen velfortjente drag med frisk luft, ser Daniel sitt snitt til å paparazzi-fotografere mannen gjennom bussvinduet, nøyaktig samtidig som han gir bussen et skikkelig ghetto-blastah-yo-man-avskjedsvink. Dawg. Nå som den faren er ute av veien, velger vi også selv å gå av, og på riktig tidspunkt gir vi signal til sjåføren (via de røde knappene, ikke ved å raute) og går av. «Hvor» er vi ikke helt sikre på.
 |
| GJENGEN: Disse, samt Bjarke, venter på bussen. |
Det tar kort tid. Det er ingen korktavler her. Ingen oppslagstavler overhodet.
Tommy: Hvilket kjøpesenter er det som ikke har oppslagstavler, da?
Knut Magnus: KBS-senteret, tydeligvis.
Tommy: Er du her ennå?
Daniel: Respekt for seg selv har de i alle fall ikke.
Skuffet så det står etter vralter gjengen seg ut av senteret, og tilbake til holdeplassen vi gikk av den forferdelige 36-bussen, som i dette sekund sannsynligvis leverer sine passasjerer til evig helvete i Jakobsli. Måtte det ramme dem hardt.
Bussholdeplassen virker optimal for oss som skal ta hvilken-som-helst buss, for bussruteplakatene her viser at over 8 forskjellige linjer betjener denne holdeplassen. Vi forventer derfor at en buss skal komme umiddelbart, men det gjør den ikke. Så forventer vi at den kommer snart. Det gjør den heller ikke. Så begynner folk å klage.
Daniel: Jævlig dritelendig buss-sjåfører!
Tommy: Mener du ikke dritelendige?
Daniel: Nei. Jeg mener ikke buss-sjåfører, engang. Siktet egentlig til de trege bussene. Faen, jeg hater dem alle.
Andreas: Ja, det er jo liksom «Vi tar buss», ikke «Vi sitter på holdeplass utenfor KBS-senteret».
For å ha noe å gjøre, velger Knut Magnus og Andreas å henge opp en plakat kun med påskriften «k?». Det er ingen plass å henge den opp på, så med hjelp av masse teip surrer de plakaten fast til et tre like ved holdeplassen. Etter mangfoldige minutter (faen, så utrolig lenge vi har vært her nå!) kommer en dame av utenlandsk opprinnelse til holdeplassen, og hun blir stående med ryggen mot oss, vendt mot plakaten. Hun står sånn veldig lenge.
Knut Magnus: Ser hun på plakaten?
Andreas: Ja, jeg tror hun studerer den.
Tommy: Det tar ikke så lang tid å studere en «k», da.
Daniel: Det er jo et spørsmålstegn også.
 |
| SNÅLT: Noen sitter, andre ... |
Etter nok en stund kommer en mann traskende, og han stiller seg opp på holdeplassen. Så begynner han å gjøre rare bevegelser og stille seg i rare posisjoner. Vi diskuterer litt innbyrdes hva det er mannen holder på med, men det gir ingen mening uansett hvilke ville teorier vi kommer opp med (især Sherlock Holmes-Tommy). Isteden tar vi noen bilder av ham, helt til han merker det, og da slutter han å stå merkelig. Da begynner han derimot å bare kontrollse mot oss hele tiden for å se om vi tar flere bilder av ham. Det gjør vi ikke. Det har vi da heller ikke kamerabatteri til. Det er på randen av selvdestruksjon, nemlig.
Det er ikke bare kameraet som truer med å destruere noe. Samtlige er pøkke lei av å vente på bussen, og Daniel mener han snart gror fast til bakken om han må vente mer. Knut Magnus nevner noe om at det er vanskelig å få ting til å gro fast på asfalt (like vanskelig som å teipe plakater til den, viser det seg), men han får lite street cred for dette utsagnet. Derimot får han klar beskjed om å holde kjeft. Så kommer det en buss.
 |
| NTNU Dragvoll: En av Norges største universiteter. |
11:51 - Buss #5 - Linje 9
For andre gang sitter vi på linje 9. Denne 9a går riktignok i en annen retning, så da burde det gå greit. Bussen har endestasjon på NTNU Dragvoll, så vi bestemmer oss for å dra helt dit, siden vi har planlagt å avlegge universitetet et besøk uansett.På veien passeres et område med fartshumper, og skiltet med underteksten «Fartsdempere» er prydet med en lekker bindestrek. Daniel kan ikke skjule sin entusiasme.
Daniel: SÅÅåå dere den bindestreken, eller? Den er bare så jævlig åpenbar! MIN bindestrek! Aaah ...
Knut Magnus: Enn med «uttrykkning»-skiltet? Du fikk aldri fikset det?
Daniel: :(
Overraskende raskt for en buss merket med tallet 9, kommer vi frem til Dragvoll. Det mektige universitetet åpenbarer seg, og vi lar det velvillig sluke oss. På vanlig norsk, uten bruk av latterlige metaforer og symboler, betyr dette at vi går inn.
 |
| PLAKATOPPHENGEREN: Fremtidig yrkesretning? Uansett, Tommy har opphengsskills og bruker dem flittig. |
Det er med andre ord ikke overdrevent saklige budskap vi sprer med plakatene våre, ei heller med plakaten som Tommy her på bildet fester til korktavlen. Inskripsjonen der er «Det er helt klart viktig at». Vi regner med at slike klare meninger (en plakat merket «Vi har ingen meninger overhodet!» henges også opp) vil gå rett hjem hos studentene, og henger opp plakater helt til buss-sugne kropper trekker oss ut fra universitetet.
 |
| BILLETTLOMME: Andreas gjør buss-sjåførenes jobb vanskelig, men reddes av sine sjarmerende smil. |
12:17 - Buss #6 - Linje 9
Vi vil komme oss fortest mulig ned mot byen. Andreas, den luringen, har lagt billetten sin i lommeboken, i en slik lomme med tett svart netting foran, slik at det er tilnærmet umulig for de stakkars sjåførene å se om billetten er gyldig. Dette morer Andreas, og også på denne bussen blir Andreas stoppet så sjåføren får ekstra tid på seg til å sjekke billetten. Dette gjør selvfølgelig at den lange køen for å komme seg vekk fra dette studiestedet stopper totalt opp og tiltar, en bieffekt Andreas liker enda bedre.Plutselig ringer Halfdan til Daniel.
Halfdan: Øfhh ... faen, jeg er trøtt ... hvor er dere?
Daniel: På en buss. Der du også skulle vært. Kom til byen.
Halfdan: Ja, men faen ... det går ikke noen busser før om to timer.
Daniel: Jo, det gjør det. Sjekk bussruta.
Halfdan: *lang stillhet* Ja, faen. k. Jeg kommer til byen så fort som mulig. *lang stillhet* ... snakkes ... *klikk*
 |
| HAXXOR: Ser dette ut som en liten PDA-haxxor? |
12:34 - Buss #7 - Linje 60
Mens vi gleder oss over at vi etter hvert skal få henge med Halfdan, går Daniel plutselig av bussen ved en holdeplass. Resten haster seg av etter ham, og vi hiver oss inn på neste buss som ankommer. Det er en buss merket «60», som vi satser på går mot byen.Imens fryder Knut Magnus seg over sin lille elektroniske venn. Med sitt trådløse nettverkskort plugget inn i PDA-en søker han hele tiden etter trådløse nettverk rundt om i byen, og er oppglødd over resultatene.
Knut Magnus: Jeg hadde håpet på å finne kanskje 3-4 nettverk til sammen hele dagen, men nå har jeg faktisk 88 på lista her.
Tommy: Klarer du å faktisk bruke noen av dem, da?
Knut Magnus: Vel, siden vi flytter på oss hele tiden, er det ganske vanskelig å få det stabilt nok.
Daniel: Ja, ja, det er seriøst det som er grunnen, ja, Mister 1227-haxxor-skills.
Tommy får en plutselig trang til å utsette våre sentrumsplaner, og tvinger resten med rå makt å gå av bussen og heller ta bussen inn mot Lade. Vi går av bussen (begynner å bli vant til dette) og stiller oss opp.
 |
| GROUPIES: Bjarke og Thuy Vu. |
12:34 - Buss #8 - Linje 4
Endelig dukker bussene opp når de skal (dvs: med en gang vi kommer til holdeplassen), og i en buss merket «4» settes kursen for Lade. På veien dit passerer vi en kiosk som, ifølge et glorete skilt, er en stor kiosk. Det stemmer, det er ikke en storkiosk, det er en «stor kiosk».
Tommy: Nei, men se! En stor kiosk! Endelig! Det har jeg lett lenge etter!
Daniel: Ja, det er ikke ofte man ser en stor kiosk! Storkiosker er det nok av, men store kiosker! Uhuuuu! *liksomdytte armene opp og ned*
Samtidig sitter Bjarke og Thuy Vu på og sier ingenting, og vi andre er enige i ideen deres, og hopper av for så å hoppe av på linje 3 som kommer rett bak.