Humoristiske artikler siden 2000
Spalter
Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster
Gamle bragder
Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet
Bak siden
Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss
I sosiale medier
facebook-logo.png
twitter.png
youtube.png
tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

Alcatrash
Hovedside | Tekster | Last ned sanger

Historien til Alcatrash

Grunnlaget for en lysende rapkarriere legges

alcatras.jpg Sagaen om den legendariske duoen går helt tilbake til november 2000. Daniel og Tommy, som da ante lite om at de var i ferd med å skrive om musikkhistorien, diskuterte musikksjangeren rap. Daniel sto hardnakket på at dette var noe usminket skit, mens Tommy hevdet at det avhang av hvorvidt teksten og flyten rettferdiggjorde et eller annet. Dette provoserte Daniel, som mente at å lage rap var ingen sak; de to lett kunne gjort det mye bedre. Det syntes Tommy var en god ide.

Ballen begynte å rulle. Daniel gravde frem FastTracker II fra de tapte irrganger på datamaskinen sin, og med dette tradisjonsrike DOS-programmet skulle musikken til den nyoppstartede rapgruppen ta form. Tekst vokste også snart frem, med god hjelp fra selvutnevnte rap-ekspert Tommy.

Stormannsgalskapen begynte snart å boble. Bandmedlemmene så for seg album på album i vide rekker på Platekompaniet, og på disse CD-coverne burde det stå et bandnavn. Daniel, som nylig hadde sett The Rock hvor Sean Connery og Nicolas Cage sitter på Alcatraz og kappes om å være mest grinete, dro et halvhjertet ordspill og foreslo Alcatrash. Tommy var som vanlig likegyldig til alle Daniels innspill, og navnet var dermed bestemt.

Formålet med Alcatrash var todelt: Dels skulle rapgruppen ironisere over tradisjonell rap, og på den måten være en ondsinnet parodi det lyste sarkasme av lang vei. Dels skulle musikken langt overgå de simple rytmene og elendige temaene man ifølge Daniel fant i vanlig rap. På den ene siden skulle de altså gjøre narr av fenomenet, på den andre siden forbedre det. Det var en interessekonflikt som var åpenbar for alle andre enn de involverte.

I starten gikk alt såre vel. Daniel mente han hadde fanget essensen av rapkulturen da han introduserte refrenget til deres første sang. Det skulle lyde «Fuck, shit, shit, shit, come on». Det skulle videre vise seg at Daniel hadde kraftig overvurdert egne evner i musikkprogrammering i DOS, men Alcatrash satset på at de artige tekstene ville veie opp for dette. Allerede her var Alcatrash fanget i egen parodi.

Jo lenger inn i raptåka de to guttene beveget seg, jo mer innlysende ble det for dem at de måtte utvikle «noen kule rap-aliases». Man kan jo ikke stå på en scene og messe rå rim og hete Tommy og Daniel. Følgelig endte Daniel opp som Jelani, et navn hentet fra hans selvprogrammerte adventure-spill Intruder. Kred! Tommy døpte seg Raven, noe som skulle bli skjebnesvangert da Marion Ravn et par år senere gjorde akkurat det samme.

På toppen av karrieren

Duoens første låt Catching the Train ble lagt ut til gratis nedlasting på nettstedet tragisk.com den 27. april 2001. Tilbakemeldingene lot ikke vente på seg: Særlig i hjembyen Trondheim spredte ryktet om nykommerne på rapscenen seg. De færreste tok låta som noen parodi, og så nok heller på den som et dårlig forsøk på rap, men med et morsomt og fengende refreng. Med andre ord traff låta den samme lyttergruppen den var ment å hetse. Raven og Jelani kunne ikke brydd seg mindre: Folk elsket jo dette! Massen vil ha mer!

triks097.jpg De to vandrende, svulmende ego fikk sitt absolutte høydepunkt da deres underarbeidede manager fikset gruppens første (og siste) spillejobb og offentlige opptreden. 8. juni 2001 var Alcatrash hovednavn på plakaten på ungdomshuset Brakka i Trondheim (senere nedlagt). Brakka lå sentralt i bydelen hvor Alcatrash hadde gjort størst furore, og prisen for inngang var følgelig doblet grunnet kveldens hovedattraksjon. Vanlige ti kroner var blitt til tjue, men folk gravde dypt i lommene for en sjanse til å se heltene sine.

Det er ikke lett å holde konsert når man er et «one hit wonder», men jobben blir atskillig vanskeligere når man faktisk bare har laget den ene sangen. Konserten ble dermed preget av coverversjoner av andre sanger, avspilt på en CD-spiller som hoppet hvis publikum gjorde det. I tillegg kom riktignok verdenspremieren på den nye låta Back on Track, men denne var det jo ingen som kjente til fra før. Stemningen sto derfor bare i taket under de to – 2 – fremføringene av publikumsyndlingen Catching the Train, hvor publikum skulle vise seg å kunne teksten langt bedre enn de malplasserte karene oppe på scenen. Selv om Raven var ikledd svær pelsjakke og Jelani gikk i kritthvite snowjogs størrelse 40, var det nok fortsatt få som tok parodien.

En gruppe i oppløsning

alcatras2.jpg Omtrent to uker senere (20. juni 2001) ble likevel Back on Track lansert på nett, en låt som avslørte at den interne forvirringen i bandet var total. Hvis dette skulle være en parodi, på hvilken måte var den i så fall det? På overflaten handlet låta om at Alcatrash innrømte å ikke være så kule og populære som de hadde håpet på – var ikke dette på mange måter sannheten? Selv de lytterne som gjorde sitt ytterste for det, kunne nok høre lite annet enn en horribelt dårlig produsert rapsang av to ungkalver som sikkert gjorde sitt beste. Borte var «fuck, shit, shit, shit, come on». Borte var dermed også Alcatrashs publikumstekke.

Alcatrash lå brakk et par år før de to låtene ble relansert i nye versjoner. 10. mars 2003 kom dessuten den funklende nye låten Arrow, men glansen falmet raskt. Her var humoren enda vanskeligere å spore.

Det var ikke lenger rom for humor i sorgens kapittel om Alcatrash. Arrow ble foreløpig siste ord fra en rapgruppe som ikke tålte samtidens tann.

060408